hits

april 2017

Generasjon E for "Engstelig"

Illustration TERROR with fire on black
Licensed from: Wolfgang Zwanzger / yayimages.com

Det er pske. Bilen er full av barn og lyden av P4. Det er sol og idyll helt til nyhetene kommer p. Reporteren snakker om Stockholm og en sprengladning funnet p Grnland i Oslo. Vi hrer p i stillhet helt til vi krysser broen ved Brevik. -For det er da det kommer:

"Denne broen er s skummel, mamma. Se p de stengene som skal holde den oppe. IS kan sikkert bare kutte de stengene -  og hvis de gjr det s faller vi ned!".

Vi faller ned.

Jeg blir stille et yeblikk. Fr vondt i magen. Barn som for f yeblikk siden snakket om fotball har en gryende angst i seg som ikke har vrt s uttalt fr.

"Er du engstelig?", spr jeg.

"Ja" er svaret.

"Men lille venn; terror er ikke........."

Jeg leter etter ordene. "Vanlig". Kan jeg si at terror ikke er vanlig?. Det fles feil. Det er jo angrep hele tiden.

Jeg famler, og sier at terrorangrep rammer veldig f. Det er viktig at vi tenker at det meste gr helt fint. Vi m leve som vanlig, og vi vet at det er mange som passer p oss hele tiden. Jeg forteller om etteretningstjeneste og statistikk. Vi snakker om terrororganisasjoner. Jeg forteller at IS taper terreng, og vi er enige om at lederne av snne organisasjoner er feige p alle tenkelige mter. 

Men s kommer det fra baksetet:

"Jeg skjnner ikke hvorfor myndigheter forteller at de driver med etteretning. Da rper de jo alt. Og dessuten kan de ikke vre s gode p det nr terror skjer likevel. Se p den lastebilen, mamma. N tenker jeg at den kan komme til svinge og kjre p noe, og s tenker jeg at alle sikkert kommer til flge mer med p lastebiler enn de har gjort fr."

Selvsagt kommer vi til se mer p lastebiler enn vi har gjort fr, tenker jeg. S er jeg rlig og forteller litt om enceller og at det av og til kan vre vanskelig plukke opp spor. Likevel er sjansene sm, og vi skal ikke bekymre oss. Vi er heldige i Norge, sier jeg - helt til PST er p radioen og forteller at trusselnivet i Norge er oppjustert.

"Vet du - det str p facebook at han jeg gikk i klasse med fr var p vei til hun jenta som ble drept i Sverige. De var venner. Hun var elleve r. S man vet jo aldri, mamma".

Det siste var ikke et sprsml. Det var et barn som konstaterte et faktum.

Det kommer nrmere. Jeg blir forbannet. Jeg kan rasjonalisere og forklare bort alt bortsett fra tilfeldigheter. Jeg sitter sammen med generasjonen som fr den nye virkeligheten rett i fanget helt fra barndommen av. Hvor som helst, nr som helst.  

Vi snakker om Donald Trump og Syria. Putin og Assad. Det er kjemiske angrep og barn. Det er sprsml om hvorfor noen av damene i IS dekker til fjeset sitt. Jeg svarer at det  dekke til fjeset sitt ikke bare kan kobles til IS, det handler om kultur, religion, skikk og valg - og det er ikke i seg selv noe slemt. -Men s blir jeg forbannet igjen. Hele niqab-debatten kan man skyve et visst sted - for om ikke annet kan man vise fjeset sitt av hensyn til verdens barn. Dette er ikke tiden for dekke til ansiktene sine med noe som helst. Disse barna er usikre nok fra fr, og s enkelt er det med den saken.  

Vi svinger inn p CirkleK for kjpe plser. Barna lper inn og har glemt det hele for n. Snn er det jo med barn. De kommer ut igjen etter ha mast om nye hodetelefoner. -Og mens jeg ser to ganger p lastebilen som svinger litt nrme dieselpumpen bestemmer jeg meg for at vi skal lage verdens beste pskejakt. Hvor som helst. Nr som helst. For hva annet kan vi egentlig gjre.

roses in wall
Licensed from: iandho / yayimages.com