Golfkrise

Golfer
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Golfsesongen er snart over. De fleste golfere har desperasjon i blikket og booker inn turer til varmere strøk for å chase Birdies hele vinteren. -Men det er også noen golfere som i stedet bestiller seg en selvhjelpsbok. Og en av dem er meg.

Etter å ha spilt opp for 12 år siden la jeg umiddelbart køllene på hylla før jeg tok dem frem igjen for et år siden. Jeg kjøpte Ping-køller for halv pris i en tilfeldig pro-shop, og bestemte meg for at 2017 skulle bli "mitt" golfår. Det var året der jeg skulle komme under 20 i handicap og virkelig vise hva jeg er god for. How hard could it possibly be, liksom.

Jeg burde begynt å ane uråd allerede da jeg brakk driveren min mens jeg trente i simulator før banene åpnet for sesongen. Hele driverhodet føk gjennom lokalet, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke ble erstatningsansvarlig verken for personskader eller knuste vinduer. Jeg spurte pro`en som stod i kassen om gulvet i simulatoren tidvis hevet seg for å gi mer realisme til spillet - og om dette muligens kunne forklare hvorfor jeg traff gulvet så hardt. Dette avkreftet han, mens han forsiktig trakk seg tilbake - antagelig for å ta på seg en hjelm.

Etter episoden med den brukne driveren brukte jeg mye tid på mentaltrening før jeg spilte ordentlige baner. Som ledd i dette tenkte jeg eksempelvis at det var lurt å studere toppspillernes teknikk på TV. I februar hadde Callaway begynt å kjøre Epic-reklamen sin under de store rundene, og etter å ha sett det jeg senere har ment var en meget villedende reklame var jeg sikker på at "Jailbreaking Technology" var noe for meg Før sesongen var ordentlig i gang hadde jeg derfor klart å bruke 5000 kroner på en custom made Epic driver.  I reklamen for Epic hadde de sagt at; "It`s only in the Epic" - noe som viste seg  å være helt riktig. For det var i hvert fall ikke i meg. Jeg slo ikke lenger eller rettere med Epic`en - det var faktisk så vidt jeg traff ballen i det hele tatt.

Det fine med å ha en Epic var likevel at folk trodde du faktisk kunne spille gold når du kom på banen. Ulempen var at dette selvsagt var helt feil - jeg hadde 54 i handicap og endte dermed stadig opp med å se ut som en danske i skibakken som hadde riktig utstyr - men ingen teknikk. Det var falsk markedsføring alle veier, og jeg savnet den mer anonyme tilværelsen med Ping-driveren jeg hadde brukket i simulatoren. Det finnes tross alt ikke noe episk ved at ballen havner bak deg på utslag, og det eneste som kan gjøre det verre er at du får til noe sånt med en kølle til 5000 kroner.

Takk og lov hadde jeg mange vennligsinnede venner som gadd å ta meg med på banene til tross for at jeg var en vandrende katastrofe. Det kjedelige var at alle disse var veldig gode, og stort sett singelhandicap`ere. Mentalt sett får man seg nemlig lett en knekk når man bruker 120 slag på banen mens de andre bruker 70. Ja, jeg brukte faktisk så lang tid at flightene jeg gikk med begynte å legge inn tilleggstid når jeg var med. De tok med ekstra mat og drikke. Noen ganger vurderte de sikkert til og med å ta med seg telt. Jeg ba stadig om unnskyldning for at alle kom hjem timevis etter de hadde planlagt, og begynte å lure på hva som var galt med meg.

Jeg følte meg verre og verre etter som månedene gikk og progresjonen uteble, men var positivt innstilt og skulle absolutt ikke gi meg. Jeg hadde tross alt sett Phil Mickelson si: "If you`re not willing to change, how can you expect to get better". Tidvis gikk jeg med sammenbitte tenner og tenkte på Phil der jeg vandret rundt i skogen mens de andre var på fairway. Faktisk var jeg mer i skogen enn på gresset. Og noen ganger - når jeg endelig kom meg ut på gresset -  var de andre allerede ferdige med å putte av hensyn til flighten bak. Jeg så at de andre hadde det hyggelig sammen mens jeg stadig var alene blant røtter og trær. Det kommer til å bli hyggelig når jeg også er der ute, tenkte jeg - og nøt stundene der alle sto på utslag sammen før jeg gikk alene inn i skogen.

Når du har gitt opp hull 9. Marking the eightball for a double bogey.

Det tok ikke så lang tid før noen vennlig hintet om at jeg burde ta en protime. Det skjedde etter en hendelse på hull 16 på Tyrifjord der jeg bare hadde fått 6 poeng på de første 15 hullene. Det smalt for begge singelhandicap`erne jeg gikk med da jeg stilte meg opp feil og skulle til å slå rett ut i fjorden. Som i en koordinert intervensjon brølte den ene: "Nei!, jeg orker ikke å se på det mer!", og sto og dro i bena mine. Den andre holdt armene mine med innbitt og blek mine mens hun sa: "Nå må du skjerpe deg!". Antagelig ville de bare hjem før det ble midnatt, så jeg bestemte meg for å ta det pent. Jeg spurte om det ikke fantes regler mot å være tre på utslag samtidig, men det mente de at det ikke gjorde. Og med dette retter jeg en tanke til Golfreglene som på dette punktet bør endres av hensyn til sånne som  meg.

Da jeg var ferdig med min første protime var det ingen som sa jeg burde bestilt psykolog time samtidig. Pro`en var kjempeflink og veldig ærlig. Han filmet meg og viste driven min i splitscreen mot en toppspiller. Jeg så ikke ut som jeg trodde. Jeg så ikke ut. Jeg spurte om de hadde mental nødhjelp til folk som mistet alle illusjoner. Det hadde de ikke - men det burde de få seg.

Jeg kom meg etter hvert ned på 30 i handicap, noe pro`en min mente var ren flaks. Det brød jeg meg ikke så mye om - det er tallene som teller.

De jeg spilte med begynte på slutten av sesongen likevel å bli mer utålmodige - and who can blame them. Jeg drev med masse tull, og etter å ha tråkket midt på puttelinjen til en i flighten 7 ganger på en runde utbrøt han; "Du kan kanskje begynne å lese deg litt opp  på etiketten, for det er der du har potensiale til å bli god!".

Jeg opplevde oftere og oftere å høre: "Du kan ta flagget". Jeg hadde jo stort sett brukt opp slagene mine lenge før vi nådde greenen. de gangene jeg kom til flagget gikk ballen ofte raskt forbi, og ordet "taxi" ble stadig ble mumlet i bakgrunnen. 

Mot slutten av sesongen skjerpet gjengen seg, og det ble bedre. Trøstende ord som ofte kom på utslag var ting som: "Den driven var ikke så lang, men det var jævlig skjev." Og noen vil kanskje tolke det som noe negativt - men det gjør ikke jeg. Jeg vet tross alt at når en drive blir skjev, så har jeg i det minste truffet ballen.

And goddamnit - if you`re not willing to change - how can you expect to get better.

Golfer and Caddy
Licensed from: ewilliamsdesign / yayimages.com


 

 

4 kommentarer

Laffen

13.10.2017 kl.11:03

Du sliter kanskje bittelitt med golfspillet, men du skriver nå veldig bra om det!

Bente Lund

15.10.2017 kl.11:31

Tusen takk : ) Og fortsatt god søndag! Laffen:

Kjell

13.10.2017 kl.17:12

Utrolig artig skrevet, det er mange som kjenner seg igjen. Det er nok lurt å ta et par protimer, for å få følelsen av å gjøre noe riktig. Det er veldig mye i golf som sitter mellom ørene.

Og til dine venner, Man skal også huske på at kua har vært kalv.

Stå på ikke gi deg

PS: Det er mange usedvanlig gode golfere som spiller Europatour, men klarer aldri og komme opp på PGA, de er også frustrerte, men på et annet nivå.

Vennlig Hilsen

Kjell Søderberg

Leder i Lommedalen Golfklubb

Bente Lund

15.10.2017 kl.11:30

Tusen takk for den, Kjell. Jeg skal ikke gi meg - og er helt enig i rådene dine. Morsomt det du skriver om frustrasjonen på Europaturen:-) Det er nok frustrasjon på et annet nivå, ja! Spilles sikkert i Lommedalen en dag : )

Kjell:

Skriv en ny kommentar

hits