Han har i det minste en sang midt i sin barnefattigdom

Upset lonely child sitting by himself
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

En liten gutt løper med ansiktet mot solen og vinden i ryggen. Idet han tråkker på et gammelt Flaxlodd så snur han seg mot moren sin og roper;

«Mamma; hvis jeg vant masse penger så skulle jeg kjøpt et hus til deg! Og så skulle vi dratt på ferie!»

«Og mamma, vet du hva? Lillebror skulle fått nye sko mens du skulle fått den hårstrikken du så på i butikken. Det lover jeg, mamma.»

Lysende øyne vil trøste, og den spinkle stemmen bærer et håp som for lengst har sluknet hos den voksne kvinnen som går bak ham.

Den lille gutten har vokst opp med å tro at Elton Johns «Your Song» er hans sang. Den synger de hjemme når de ikke har råd til å gi hverandre gaver, og moren hans sier han kan nynne på den når han er lei seg fordi han ikke kan gå på SFO etter skolen.

Gutten er stolt av sangen sin, men den demper ikke ensomheten når han er alene helt til moren kommer hjem fra jobb. SFO er fryktelig dyrt ? det vet han - men selv om han er enig i at man er stor når man har begynt på skolen så ser han at de andre barna ikke trenger å være fullt så store som det han må være. -Og det gjør vondt når de får mat mens han må ta på seg jakken sin for å gå.

Fordi han ikke kan være en del av fellesskapet har han lært seg å flykte langt inne i tausheten. Der inne er det færre spørsmål og mindre rom for å se hva han går glipp av. Han lærte tidlig at det er forskjell på folk, og nettene bruker han ofte til å lure på hvordan han kan hjelpe mammaen sin. Noen ganger bruker han hele skoledagen på å tenke også, og det hender han ikke husker noe som helst av timene fordi det er så mye å bekymre seg over.

Den lille gutten har skjønt at han ikke må be om å få ha bursdagsselskap eller juleselskap. Sånne ting koster mer enn de har, og når moren blekner fordi det ligger bursdagsinvitasjoner i sekken hans så vet han at det er best at han blir hjemme.

På skolen hører han at de andre har begynt på fotballtrening, men han er ikke med på det heller. Han har en plakat av Messi på veggen, og øver i skjul bak blokken han bor i, men til moren sin sier han at han ikke vil spille på noe lag.

I en pakt av taushet betrakter moren sønnen sin. Hun skulle så gjerne ha gitt ham det han trengte ? men når hun ikke kan det så gir hun ham i det minste et rom av stolthet når hun later som om hun virkelig tror på at han ikke vil være med på fotballen. ?Og stoltheten er en rustning som den lille gutten sjeldnere og sjeldnere kommer til å ta av seg; for han vil ikke at noen skal synes synd på ham.

Guttens rustning blir både en velsignelse og en forbannelse, for senere i livet kommer de som ikke kjenner ham til å se ham som noe hardt og vanskelig som han egentlig ikke er. Han vet ikke nå at alle bekymringene kan medføre at han aldri får noe vitnemål noe sted ? og at det antageligvis kommer til å gå dårligere med ham enn med de fleste andre fordi han har det vanskelig som barn.

For her og nå er gutten bare 7 år gammel - og han løper med vinden og fanger skygger før han nok en gang snur seg og sier;

«Kanskje vi kunne kjøpt en hel flaske saft, mamma ? og både jeg og lillebror kunne fått skolemelk sånn som de andre har. Jeg kunne gått på fotballen, og du kunne få trene der hvor de andre mammaene går. Da ville alt vært fint, mamma!»

«Det kan jo skje, mamma. Ikke se så trist ut, mamma.»

«Det kan jo hende, vet du!»

«Si at det kan bli sånn, mamma.......?»

Det bleke fjeset stirrer opp på den eneste som kan hjelpe ham med hverdagsdrømmene, og det er når moren venter et sekund for lenge med å svare at han skjønner at det nok ikke kommer til å skje.

Der og da lærer barnet at håp kan forsvinne, og moren biter seg i leppen fordi hun vet at hun aldri kommer til å se det samme lyset i øynene til sønnen sin igjen. Stegene hans kommer aldri til å bli så lette som da han løp etter drømmer med vinden i ryggen. For han har mistet de illusjonene som gjør barn til nettopp barn.

Sammen skal de to leie hverandre hjem igjen, mens de håper at regjeringens nye tiltak skal hjelpe dem inn i en bedre hverdag. -Men de har ikke mye tid. For hver eneste dag faller den lille gutten litt mer ut av læringssituasjonen og ut det sosiale nettverket rundt dem. Og for hver eneste uke som går blir moren hans litt mer sliten.

Det kan være fellesskap i så mangt, men fellesskapet med 100 000 andre fattige barn i Norge er et fellesskap den lille gutten må ut av. Regjering etter regjering har sviktet denne gruppen ? og de har blitt dobbelt så mange siden år 2000. Det er en skamplett for oss alle at vi egentlig bare hører om dem hver gang Statistisk Sentralbyrå legger frem nye tall over hvor mange de er. For de drukner i nyheter om gullet til presidenter i USA og konger av Saudi Arabia. De er slitne, og når man er sliten så orker man ikke alltid å kjempe selv.

Det er så taust når de svakeste roper så høyt som de kan.

Men den lille gutten kan i hvert fall synge på sin helt egen sang.  

Loneliness
Licensed from: Vaidas Bucys / yayimages.com


 

4 kommentarer

javisst ja

03.03.2017 kl.11:31

Det var da voldsomt.

Økningen i antall barn som regnes som fattige i Norge, har i følge SSB klar sammenheng med økningen i antall innvandrere som kommer hit. Mange lever på trygd av forskjellige årsaker. Selv om man ikke kan "skjære alle under en kam", kjenner jeg innvandrerfamilier som fra dag en i Norge, har satset på å lære språk og få seg jobb. De greier godt å få det til, selv om de ikke har verdens best betalte jobber. De har fått trygghet og en ny start, og de har selv bidratt til å lykkes. Ungene har det helt ålreit.

Skal vi stille krav til de som kommer, eller skal vi betale enda mer til dem, så de kan slippe å skape sin egen fremtid? Hvor mye mer vil bloggeren her betale i skatt for å ta regningen?

Pr i dag regner man med at rundt seks millioner migranter og flyktninger i løpet av 2017 er i bevegelse mot Europa.

Bente Lund

03.03.2017 kl.15:03

javisst ja: Denne bloggeren er klar over utfordringsbildet og de mange implisitte dilemmaene - men hun ønsket enkelt og greit å skjære det helt ned akkurat i dette innlegget. Riktig god helg :-)

Knut Olsem

03.03.2017 kl.13:19

Jaha... og du bodde på Snarøya, var det ikke så?

Bente Lund

03.03.2017 kl.15:06

Knut Olsem: Hei Knut. Svaret er nei. Men uavhengig av det så ville det være leit om bosted skulle medføre at man ikke kan ha tanker eller meninger knyttet til alle deler av samfunnsdebatten. Riktig god helg :-)

Skriv en ny kommentar

hits