hits

Et slags nyttårskort

Apprentice Viewing Party
Licensed from: ImageCollect / yayimages.com

Så er 2017 snart over, og det var jo et interessant år. Verden lente seg tilbake i vantro da Donald ble innsatt som president, og vi begynte å venne oss til at Kim Jong-un skyter missiler mot Stillehavet når han er sint.

Når Kim hadde tid mellom utvikling av hydrogenbomber og det å kalle Donald for «mentally deranged» tok han turen innom en kosmetikkfabrikk i Pyongyang. Vi har sjelden sett Kim så blid som da han holdt på en hårspay mens han oppfordret alle kvinner til å; «be more beautiful». Opptrinnet fikk noen til å fable om at en plattform mellom Kim og Donald kunne etableres via deres felles interesse for vakre kvinner, men ideen ble antageligvis skrinlagt da Harvey Weinstein ble sendt på rehabilitering.

En annen ting som skjedde var at Irans tidligere president Mahmoud Ahmadinejad skaffet seg Twitterkonto. Mannen som var instrumentell i å forby sosiale medier i Iran ville stille til presidentvalg mot Hassan Rouhani, og han hadde åpenbart lært av Donald at man kan bruke Twitter til å snakke når man ikke gidder å bruke mediene (eller når mediene ikke gjør som man vil). Dermed skrev Ahmadinejad følgende i sin første post på Twitter:

«In the name of God.
Peace be upon all the freedom loving people of the world
#Imontwitter?.

Profilteksten viste et av de spenstigste forsøkene på rebranding i nyere historie, da Ahmadinejad beskrev seg som: «Husband, dad, university professor, President, Mayor, Proud Iranian», og han oppfordret «the people of Iran to join him on Twitter». Akkurat hvilket folk han snakket om når internett fremdeles er delvis sensurert i Iran var ikke godt å si. Dermed hadde planen om å følge i Donalds fotspor sine svakheter, og det blir uansett ikke nytt presidentskap hvis Ayatollaen ikke vil ha deg der.

I Storbritannia slet Theresa May med Brexit, og exit var det på mange måter også for MDG under det norske Stortingsvalget. Folket pustet lettet ut over at det nå bare var en person på Stortinget som skulle kjempe for bruk av hest og kjerre fremfor bil. men gleden varte bare til man husket på at MDG skal sitte i byrådet i Oslo en stund til.

MDG forstod ikke hvorfor folk var sinte. Det høyeste godet er en frisk klode, og dermed måtte folk tåle en grad av virkemiddelbruk som vi sjelden har sett maken til. Det var så man begynte å forstå at folk kjørte med menneskelignende dukker i elbilene for å kunne bruke kollektivfeltet på vei til jobb. For MDG glemte at de ikke har innført 6-timersdag annet i partiprogrammet sitt, og dermed ble livet i Vestkorridoren vanskelig for alle som akkurat rakk å møte på jobb før de måtte snu for å hente i barnehagen. For det er jo greit å ha mat på bordet mens man kjemper for planeten, og sånne ting fordrer faktisk at man arbeider.

Ja, så skjedde det jo mange andre ting også. Men julesangene ble spilt som de pleier, og det var mye som var fint. For eksempel var det fint at en gutt på 12 år som hadde i lekse å stille spørsmål til politikerne før valget ikke spurte de samme spørsmålene om nordområder og ulv som alle journalistene stilte. I stedet spurte han forsiktig: "Hvorfor tjener ikke de som hjelper andre, sånn som brannmenn og politimenn og sykepleiere og sånt mer enn de som sitter på kontorer?". Det var ikke så lett å svare på. Men det var godt tenkt.

Og det er jo sånne ting man kan feste seg ved mens man skyter seg inn i nyttårsnatten samtidig som det kanskje lander en rakett i Stillehavet. Donald kan i hvert fall fortelle at det meste går strålende. Han avsluttet julen med å tweete at:

"I hope evereyone is having a great Christmas, then tomorrow it`s back to work in order to Make America Great Again (which is happening faster than anyone anticipated)!".

Men at Donald har begynt å jobbe igjen orker vi ikke å  bekymre oss for før neste år.

New Years Eve
Licensed from: Brightdawn / yayimages.com


 

Når er det nok?

 Foto: Heiko Junge/ NTB Scanpix

Sammen med den olympiske og paralympiske komite er idrettsforbundet det øverste organ i Norges største folkebevegelse. Med knappe 2,2 millioner medlemskap fordelt på mer enn 12.000 idrettslag har idrettsforbundet jobbet strategisk og visjonært for å komme frem til følgende mantra som fremheves på deres egne nettsider:

«Organisasjonen skal være en positiv verdiskaper for individ og samfunn og dermed styrke sin posisjon som folkebevegelse og drivkraft i samfunnet».

La oss slå fast at de har feilet, og at forbundet har en vesentlig snuoperasjon å gjøre for ikke å fremstå som en drivkraft som hovedsakelig jobber for seg selv.

Trond Giske er i også trøbbel. Som nestleder i Arbeiderpartiet skal han i følge partiet selv stå for; «en rettferdig verden der mennesker er frie, likestilte og har innflytelse på sine liv.» La oss slå fast at man da ikke kan unnlate å ta ansvar hvis man har bommet på egen dømmekraft i forhold til damer, aldersforskjell, alkohol og ulikhet i maktforhold. Og like vesentlig; hans leder kan ikke unnlate å ta ansvar for å skjære gjennom på en forsvarlig måte når disse begrepene er i spill.

På overordnet nivå tegner begge disse sakene et foruroligende bilde av mangel på tydelighet og handlekraft i viktige deler av det norske samfunnet. I Idrettsforbundet har mangelen på åpenhet over tid gitt fravær av nødvendige korrektiver. I Arbeiderpartiets tilfelle har det vært gitt korrektiver til statsråd Giske ? men de kan åpenbart ikke ha vært tydelige nok. Eller har de vært det? Vi får ikke helt vite hva ledelsen i Ap faktisk har visst, hva de har akseptert, eller hva de har sagt annet enn at Giske har fått advarsler om egen fremferd.

 Foto: Heiko Junge/ NTB Scanpix

I Idrettsforbundet har mangelen på ydmykhet i den innledende delen av sakskomplekset medført akkurat den støyen man kunne forvente. I Arbeiderpartiets tilfelle fortsetter tåkepratet og unnlatelsen av å være konkret på de faktiske forhold. Det gjøres forsøk på en snuoperasjon der Giske får anledning til å si unnskyld; men vi vet ikke helt for hva. Det gis ikke full angivelse av de faktiske forhold, og utydeligheten velter utover til man kan fylle den med akkurat det innholdet man vil. For det er ikke lett å tilgi hvis man ikke helt vet hva tilgivelsen omfatter. Og semantikken som er i spill gjør det problematisk ikke å mene at dette er vanskelig.

På konkret spørsmål om hvor mange damer på 25 år Giske har sendt meldinger til svarer han at det ikke er poenget. Poenget er bare at han skal lære av situasjonen, mener han selv. Han er lei seg. Det begynner Idrettspresidenten også å bli, vel å merke etter at han over en periode ikke hadde noen planer om å beklage noe som helst.

Det er på tide å stille spørsmål ved det symptomatiske bildet disse sakene tegner. Norge er et lite land, og enkelte konger på haugen holder hverandre i hendene helt til det rett og slett ikke er mulig å gjøre det lenger. Det er først når noen utenfra skyter hull i spiralene av stillhet rundt det som skjer at mange politikere og ledere blir engstelige for om de selv kan påvirkes av uforsvarligheten i det som har foregått. Hvorfor har ingen reagert før? Og hvis noen har reagert - hvorfor har de ikke blitt hørt?

Diplomatiet har vokst oss over hodet i en verden der tydelighet er mangelvare, og uttalelser «kvalitetssikres» til de er så runde at man ikke kan forankre dem i annet enn tåke. For i tåke er det ingen substans. Derfor blir det vanskelig å forsvare seg når noen blåser bort skyene som har forvirret det fulle bildet.

Under årets valgkamp ble det tydelig at tåken over landet har vært tung. Vi hungrer etter tydelighet, målretting og visjoner som faktisk følges. Vi har behov for ledere som skjærer gjennom, og som forankrer lederskapet i krav og forventninger som det får konsekvenser ikke å leve opp til.

De spørsmålene vi egentlig trenger svar på er når det ikke holder å være lei seg lenger? Når skal hensynet til mandatet man er gitt, og til de man skal ivareta via sitt virke, veie tyngre enn hensynet til de som har begått feil? 

For i disse situasjonen er det flere som er påvirket - men de fleste av disse har ikke stemmer som når ut akkurat nå. Støre kan velge å yte disse personene respekt på samme måte som han kan yte velgerne respekt ved å velge full åpenhet. Det er et valg som kan fremtvinge en tydelig beslutning for Giskes vei videre. La oss se om han klarer å ta det.

Og i Idrettsforbundet bør det ikke bli jul hvis man ikke skjønner at teambuilding for forbundets vedkommende i all hovedsak handler om å bygge lag for de 2,2 millionene medlemmene man faktisk representerer. Også det handler om respekt for alt fra barna som for første gang går ut på en idrettsbane, og opp til våre fremste utøvere.

Leadership
Licensed from: kentoh / yayimages.com


 

Golfkrise

Golfer
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Golfsesongen er snart over. De fleste golfere har desperasjon i blikket og booker inn turer til varmere strøk for å chase Birdies hele vinteren. -Men det er også noen golfere som i stedet bestiller seg en selvhjelpsbok. Og en av dem er meg.

Etter å ha spilt opp for 12 år siden la jeg umiddelbart køllene på hylla før jeg tok dem frem igjen for et år siden. Jeg kjøpte Ping-køller for halv pris i en tilfeldig pro-shop, og bestemte meg for at 2017 skulle bli "mitt" golfår. Det var året der jeg skulle komme under 20 i handicap og virkelig vise hva jeg er god for. How hard could it possibly be, liksom.

Jeg burde begynt å ane uråd allerede da jeg brakk driveren min mens jeg trente i simulator før banene åpnet for sesongen. Hele driverhodet føk gjennom lokalet, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke ble erstatningsansvarlig verken for personskader eller knuste vinduer. Jeg spurte pro`en som stod i kassen om gulvet i simulatoren tidvis hevet seg for å gi mer realisme til spillet - og om dette muligens kunne forklare hvorfor jeg traff gulvet så hardt. Dette avkreftet han, mens han forsiktig trakk seg tilbake - antagelig for å ta på seg en hjelm.

Etter episoden med den brukne driveren brukte jeg mye tid på mentaltrening før jeg spilte ordentlige baner. Som ledd i dette tenkte jeg eksempelvis at det var lurt å studere toppspillernes teknikk på TV. I februar hadde Callaway begynt å kjøre Epic-reklamen sin under de store rundene, og etter å ha sett det jeg senere har ment var en meget villedende reklame var jeg sikker på at "Jailbreaking Technology" var noe for meg Før sesongen var ordentlig i gang hadde jeg derfor klart å bruke 5000 kroner på en custom made Epic driver.  I reklamen for Epic hadde de sagt at; "It`s only in the Epic" - noe som viste seg  å være helt riktig. For det var i hvert fall ikke i meg. Jeg slo ikke lenger eller rettere med Epic`en - det var faktisk så vidt jeg traff ballen i det hele tatt.

Det fine med å ha en Epic var likevel at folk trodde du faktisk kunne spille gold når du kom på banen. Ulempen var at dette selvsagt var helt feil - jeg hadde 54 i handicap og endte dermed stadig opp med å se ut som en danske i skibakken som hadde riktig utstyr - men ingen teknikk. Det var falsk markedsføring alle veier, og jeg savnet den mer anonyme tilværelsen med Ping-driveren jeg hadde brukket i simulatoren. Det finnes tross alt ikke noe episk ved at ballen havner bak deg på utslag, og det eneste som kan gjøre det verre er at du får til noe sånt med en kølle til 5000 kroner.

Takk og lov hadde jeg mange vennligsinnede venner som gadd å ta meg med på banene til tross for at jeg var en vandrende katastrofe. Det kjedelige var at alle disse var veldig gode, og stort sett singelhandicap`ere. Mentalt sett får man seg nemlig lett en knekk når man bruker 120 slag på banen mens de andre bruker 70. Ja, jeg brukte faktisk så lang tid at flightene jeg gikk med begynte å legge inn tilleggstid når jeg var med. De tok med ekstra mat og drikke. Noen ganger vurderte de sikkert til og med å ta med seg telt. Jeg ba stadig om unnskyldning for at alle kom hjem timevis etter de hadde planlagt, og begynte å lure på hva som var galt med meg.

Jeg følte meg verre og verre etter som månedene gikk og progresjonen uteble, men var positivt innstilt og skulle absolutt ikke gi meg. Jeg hadde tross alt sett Phil Mickelson si: "If you`re not willing to change, how can you expect to get better". Tidvis gikk jeg med sammenbitte tenner og tenkte på Phil der jeg vandret rundt i skogen mens de andre var på fairway. Faktisk var jeg mer i skogen enn på gresset. Og noen ganger - når jeg endelig kom meg ut på gresset -  var de andre allerede ferdige med å putte av hensyn til flighten bak. Jeg så at de andre hadde det hyggelig sammen mens jeg stadig var alene blant røtter og trær. Det kommer til å bli hyggelig når jeg også er der ute, tenkte jeg - og nøt stundene der alle sto på utslag sammen før jeg gikk alene inn i skogen.

Når du har gitt opp hull 9. Marking the eightball for a double bogey.

Det tok ikke så lang tid før noen vennlig hintet om at jeg burde ta en protime. Det skjedde etter en hendelse på hull 16 på Tyrifjord der jeg bare hadde fått 6 poeng på de første 15 hullene. Det smalt for begge singelhandicap`erne jeg gikk med da jeg stilte meg opp feil og skulle til å slå rett ut i fjorden. Som i en koordinert intervensjon brølte den ene: "Nei!, jeg orker ikke å se på det mer!", og sto og dro i bena mine. Den andre holdt armene mine med innbitt og blek mine mens hun sa: "Nå må du skjerpe deg!". Antagelig ville de bare hjem før det ble midnatt, så jeg bestemte meg for å ta det pent. Jeg spurte om det ikke fantes regler mot å være tre på utslag samtidig, men det mente de at det ikke gjorde. Og med dette retter jeg en tanke til Golfreglene som på dette punktet bør endres av hensyn til sånne som  meg.

Da jeg var ferdig med min første protime var det ingen som sa jeg burde bestilt psykolog time samtidig. Pro`en var kjempeflink og veldig ærlig. Han filmet meg og viste driven min i splitscreen mot en toppspiller. Jeg så ikke ut som jeg trodde. Jeg så ikke ut. Jeg spurte om de hadde mental nødhjelp til folk som mistet alle illusjoner. Det hadde de ikke - men det burde de få seg.

Jeg kom meg etter hvert ned på 30 i handicap, noe pro`en min mente var ren flaks. Det brød jeg meg ikke så mye om - det er tallene som teller.

De jeg spilte med begynte på slutten av sesongen likevel å bli mer utålmodige - and who can blame them. Jeg drev med masse tull, og etter å ha tråkket midt på puttelinjen til en i flighten 7 ganger på en runde utbrøt han; "Du kan kanskje begynne å lese deg litt opp  på etiketten, for det er der du har potensiale til å bli god!".

Jeg opplevde oftere og oftere å høre: "Du kan ta flagget". Jeg hadde jo stort sett brukt opp slagene mine lenge før vi nådde greenen. de gangene jeg kom til flagget gikk ballen ofte raskt forbi, og ordet "taxi" ble stadig ble mumlet i bakgrunnen. 

Mot slutten av sesongen skjerpet gjengen seg, og det ble bedre. Trøstende ord som ofte kom på utslag var ting som: "Den driven var ikke så lang, men det var jævlig skjev." Og noen vil kanskje tolke det som noe negativt - men det gjør ikke jeg. Jeg vet tross alt at når en drive blir skjev, så har jeg i det minste truffet ballen.

And goddamnit - if you`re not willing to change - how can you expect to get better.

Golfer and Caddy
Licensed from: ewilliamsdesign / yayimages.com


 

 

We need another hero

Help African poor Children
Licensed from: grace21 / yayimages.com

I 1984 flimret bilder av sultrammede i Etiopia over verdens tv-skjermer. Mer enn 1,2 millioner mennesker sultet i hjel, og Bob Geldof mente man ikke bare kunne sitte og se på. Med sigaretten i munnviken ringte han Midge Ure fra Ultravox, og sammen satte de seg ned og skrev «Do they know it`s Christmas» for å samle inn penger. Slik ble Band Aid født, og verdens største stjerner stilte opp for å gjøre sangen til datidens mestselgende singel i Storbritannia.

Det var fint å ha noen helter som tok ansvar for situasjonen, og kollektiv solidaritet sveipet over verden hver gang vi hørte; «And there won`t be snow in Africa this Christmas time - the greatest gift they`ll get his year is life».

Ti uker etter at singelen ble sluppet ble Live Aid etablert. Noen mener det var Boy George som kom med ideen etter at Culture Club hadde sunget «Do they know it`s Christmas» sammen med andre artister på sin pågående verdensturne. Andre sier det var Bob Geldof som var arkitekten, etter at han hadde vært i Etiopia og sett at distribusjonen av nødhjelp ikke traff. Etter sigende ville Geldof kjøpe egne lastebiler for å distribuere riktig, men uavhengig av hvem som gjorde hva: Live Aid innebar at det ble avholdt to tvillingkonserter på Wembley og JFK Stadium i Philadelphia. Konsertene ble sett av over 1,5 milliarder mennesker, og de samlet inn mer enn 110 millioner pund til de sultrammede.

Det var "We are the world" og alle var med og sang. Vi fikk se det som skjedde - men det var den gang.

Akkurat nå er Afrikas Horn rammet av en langt større katastrofe enn den vi så i 1984-85. Enkelte eportasjer dukker opp, men de treffer ikke. Hjelpeorganisasjonene har laget aksjonen «Stille», og mer treffende kunne det ikke bli, for det er så taust. Hvorfor er det sånn?

Mor Theresa har sagt at; "If I look at the mass I will never act. If I look at one, I will "

Josef Stalin sa; "One death is a tragedy. One million is a statistic."

Mangfoldige eksperimenter har verifisert ovennevnte utsagn om at vi relaterer oss nærmere til hva som skjer med en enkeltperson enn med hva som skjer med store mengder mennesker. I "Psychology Today" skriver David Ropeik om "Statistical numbing - why millions can die and we don`t care." Han skriver at tusenvis av barn sultet i hjel på Afrikas Horn i forrige måned. Katastrofen har rammet 30 millioner mennesker. Mer enn 1.4 millioner barn vil antageligvis sulte i hjel i løpet av året. Det er flere barn enn det finnes i Norge.

Et av barna var fire år gamle Khafra. Med oppsvulmet mage og desperate øyne hørte han kanskje noen hviske til moren hans at de ikke visste om han kunne reddes. Moren var så utmagret at hun ikke lenger klarte å gråte over kanskje å miste ham.

Av de to avsnittene ovenfor er antagelig bare det nederste avsnittet som kan treffe, skriver Ropeik - for det handler om et barn vi kan relatere oss til. Men hvert av de andre barna som døde i forrige måned hadde også navn. De er bare så mange at de forsvinner for oss.

"Statistical numbing is a fundamental deficiency in our humanity». Denne effekten spiller en grunnleggende rolle i måten mediene velger å fronte saker på, og den har vidtrekkende implikasjoner. Media vil at vi skal lese det de skriver, de vet hva som selger, og store tall fra langt borte selger dårligere enn en nær personlig historie. Dårlig mediedekning gir mindre fokus, og slik går spiralen i retning av at offentlighetens søkelys - som igjen driver policy making og politisk og privat innsatsvilje - blir bortimot fraværende.

 Foto: NTB Scanpix

Verden er overbefolket. Det er klimaendringer og korrupsjon som vi ikke får gjort noe med. Vanstyre og elendighet som ligger utenfor vår kontroll. Vi skjønner disse tingene, og det er lett å rasjonalisere bort muligheten for å påvirke. Det har dessuten vært valg, skijentene er redde for kanskje å miste OL i Pyongyang fordi Kim bråker så fælt, og nyhetsstrømmen er endeløst skiftende. Vi er sultne på raske endringer, mens sulten på Afrikas Horn blir uinteressant fordi den akkurat nå er konstant.

Da Glenfell Tower brant i London tidligere i sommer så man konturene av Band Aid anno 2017. Britiske artister laget tidenes raskest selgende singel til inntekt for de etterlatte. Det solgte aviser og singler som bare det.

Vi trenger noen nye helter som kan forene det nære og det vi kan delta i samtidig som vi hjelper langt borte. Det blir som med innsamlingsaksjonen til Barnekreftforeningen som tok helt av. Det var et genialt konsept som skapte engasjement og fokus både på selve saken og på den som ga.

Hvem skal være dagens Bob Geldof, som bretter opp ermene og skyter hull i spiralen av stillhet rundt en katastrofe av så store dimensjoner at vi ikke får se den? For vi får ikke se den.  

Hjelpeorganisasjonene skriker om hjelp mens vi bypasser den største humanitære katastrofen siden annen verdenskrig.

 And "tonight thank god it`s them instead of you."

Foto: NTB Scanpix


 

Når syklister blir et folkehelseproblem

Cyclist, Giro d'Italia
Licensed from: bepsimage / yayimages.com

I går meldte en lokalavis at en 40-årig mannlig syklist var observert på en sykkelsti. Mannen var ikledd tettsittende shorts og selvlysende t-skjorte med sponsormerker som han selv hadde betalt for. Syklisten hadde selvsagt ikke valgt å rote seg bort fra hovedveien selv, og med sjokkert mine uttalte han at;

"Det skjedde før jeg fikk sukk for meg. Jeg svingte rett og slett feil, og plutselig var jeg på sykkelstien. Det var som om alt svartnet. Det var uoversiktlig og krevende der ute, og jeg kunne ikke sykle med ønsket fart. Strava`en meldte at jeg lå bak alle gutta på tempoetappen på vei til jobb, og jeg måtte rett og slett avbryte hele turen for ikke å få dette på statistikken!"

Samtidig var det sedvanlige tilstander i resten av landet. Sykkelstiene lå øde og forlatt av syklister som i stedet befant seg på landets veier. Det var bruk av vindusspylervæske og langfingre når syklistene sneiet forbi i dødvinkler, og brutto nasjonalt blodtrykk økte for hver eneste syklist som måtte forbikjøres med risiko både for bilistens og syklistens liv og helse.

I løpet av en slik dag tok det ikke mange minuttene å dokumentere at usedvanlig mange syklister later til å ha tungt for å forstå at en sykkelsti er en smal vei laget for syklister. Sykkelstien har flere formål, og ett av dem er at det skal være trygt og godt å sykle der.

Dersom det ikke er ordet "sykkelsti" som er vanskelig å forstå så kan manglende bruk av disse stiene skyldes dårlig sidesyn hos personer som liker tettsittende klær og teknologiske duppedingser. Det er nemlig et gjennomgående fenomen at enkelte syklister stadig overser åpenbare muligheter for trygg sykling, og at de samme syklistene ofte har veldig trange trøyer og pulsklokker på. -Og de ser ikke noe særlig til sidene heller - det skal være sikkert og visst.

La oss se på noen eksempler som kanskje kan bidra til å opplyse saken:


Her ser vi en syklist som åpenbart bør komme seg til optikeren med en gang. Sykkelstien går inn til venstre, men det ser vedkommende altså ikke. Her er det bare å oppfordre til bruk av briller og eventuelt innføre påbud om å parkere sykkelen for godt. -For ser man ikke sykkelstien i denne situasjonen så er det nok mye annet man heller ikke ser. For å si det sånn. Vi skjønner selvsagt at distansen blir lenger hvis du ikke følger hovedveien i dette tilfellet - men vet du hva - det gir vi beng i så lenge vi slipper å kjøre forbi deg på svingete veier.

 

Også her ligger sykkelstien til venstre, og det er rett og slett vanskelig å forstå hvorfor personen på bildet ikke tar hensyn til andre enn seg selv når vedkommende velger å sykle på veien. Her er distansen den samme på henholdsvis vei og sykkelsti, og da bør bilister på vei til jobb kunne slippe å snegle seg bak og forbi syklisten. Det kan virke som om mange syklister tror de sykler like fort som biler kjører, men la oss bare parkere den diskusjonen en gang for alle: DET GJØR DERE IKKE.

 


Her er sykkelstien til høyre feiende flott og nesten like bred som veien. Det var faktisk fristende å kjøre bilen over på sykkelstien for å slippe alle syklistene, og snart er det vel sånn det blir. Bil på sti og sykkel på vei. Ytterligere kommentarer er overflødige.

 


Dette bildet viser en klassisk landeveissituasjon med to syklister i bredden. Syklistene er vanskelige å se. Sykkelstien ligger til høyre litt utenfor bildet. Sykkelstien er mer ulendt og kronglete enn veien, men den ville både vært tryggere og gitt vesentlig mer trening hvis trening hadde vært poenget med all denne syklingen.

 


Avslutningsvis kan man jo se litt på dette bildet. Her er det noen som har skjønt at sykkelstier ikke brukes av sykler, så det lokale næringslivet har i stedet etablert sin egen reklamesone. Riktignok står skiltene i utkanten av sykkelstien, men det er det egentlig ingen grunn til at de skal gjøre. For syklistene som våkner i morgen tidlig får ingen problemer med de skiltene. Nei -  de syklistene legger seg heller i dødvinkelen din ute på veien. De irriterer vettet av deg. Du er redd for å kjøre på dem. Blodtrykket ditt stiger for hver reklamebefengte trøye som passerer. De får deg til å banne når du nesten har kjørt på dem fordi de ikke skjønner at det er livsfarlig å sykle forbi på høyresiden mellom bilen og fortauet når bilen blinker til høyre!.

Det er derfor noen syklister har blitt et folkehelseproblem.

For alle inkludert seg selv.

-Og hvis du synes det er urettferdig å skjære alle syklister over en kam - og hvis du tenker at vi må dele på de veiene vi har - så kan vi være enige om at sykling i seg selv er en strålende ting.

Bare ikke ligg i dødvinkelen min.