Golfkrise

Golfer
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Golfsesongen er snart over. De fleste golfere har desperasjon i blikket og booker inn turer til varmere strøk for å chase Birdies hele vinteren. -Men det er også noen golfere som i stedet bestiller seg en selvhjelpsbok. Og en av dem er meg.

Etter å ha spilt opp for 12 år siden la jeg umiddelbart køllene på hylla før jeg tok dem frem igjen for et år siden. Jeg kjøpte Ping-køller for halv pris i en tilfeldig pro-shop, og bestemte meg for at 2017 skulle bli "mitt" golfår. Det var året der jeg skulle komme under 20 i handicap og virkelig vise hva jeg er god for. How hard could it possibly be, liksom.

Jeg burde begynt å ane uråd allerede da jeg brakk driveren min mens jeg trente i simulator før banene åpnet for sesongen. Hele driverhodet føk gjennom lokalet, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke ble erstatningsansvarlig verken for personskader eller knuste vinduer. Jeg spurte pro`en som stod i kassen om gulvet i simulatoren tidvis hevet seg for å gi mer realisme til spillet - og om dette muligens kunne forklare hvorfor jeg traff gulvet så hardt. Dette avkreftet han, mens han forsiktig trakk seg tilbake - antagelig for å ta på seg en hjelm.

Etter episoden med den brukne driveren brukte jeg mye tid på mentaltrening før jeg spilte ordentlige baner. Som ledd i dette tenkte jeg eksempelvis at det var lurt å studere toppspillernes teknikk på TV. I februar hadde Callaway begynt å kjøre Epic-reklamen sin under de store rundene, og etter å ha sett det jeg senere har ment var en meget villedende reklame var jeg sikker på at "Jailbreaking Technology" var noe for meg Før sesongen var ordentlig i gang hadde jeg derfor klart å bruke 5000 kroner på en custom made Epic driver.  I reklamen for Epic hadde de sagt at; "It`s only in the Epic" - noe som viste seg  å være helt riktig. For det var i hvert fall ikke i meg. Jeg slo ikke lenger eller rettere med Epic`en - det var faktisk så vidt jeg traff ballen i det hele tatt.

Det fine med å ha en Epic var likevel at folk trodde du faktisk kunne spille gold når du kom på banen. Ulempen var at dette selvsagt var helt feil - jeg hadde 54 i handicap og endte dermed stadig opp med å se ut som en danske i skibakken som hadde riktig utstyr - men ingen teknikk. Det var falsk markedsføring alle veier, og jeg savnet den mer anonyme tilværelsen med Ping-driveren jeg hadde brukket i simulatoren. Det finnes tross alt ikke noe episk ved at ballen havner bak deg på utslag, og det eneste som kan gjøre det verre er at du får til noe sånt med en kølle til 5000 kroner.

Takk og lov hadde jeg mange vennligsinnede venner som gadd å ta meg med på banene til tross for at jeg var en vandrende katastrofe. Det kjedelige var at alle disse var veldig gode, og stort sett singelhandicap`ere. Mentalt sett får man seg nemlig lett en knekk når man bruker 120 slag på banen mens de andre bruker 70. Ja, jeg brukte faktisk så lang tid at flightene jeg gikk med begynte å legge inn tilleggstid når jeg var med. De tok med ekstra mat og drikke. Noen ganger vurderte de sikkert til og med å ta med seg telt. Jeg ba stadig om unnskyldning for at alle kom hjem timevis etter de hadde planlagt, og begynte å lure på hva som var galt med meg.

Jeg følte meg verre og verre etter som månedene gikk og progresjonen uteble, men var positivt innstilt og skulle absolutt ikke gi meg. Jeg hadde tross alt sett Phil Mickelson si: "If you`re not willing to change, how can you expect to get better". Tidvis gikk jeg med sammenbitte tenner og tenkte på Phil der jeg vandret rundt i skogen mens de andre var på fairway. Faktisk var jeg mer i skogen enn på gresset. Og noen ganger - når jeg endelig kom meg ut på gresset -  var de andre allerede ferdige med å putte av hensyn til flighten bak. Jeg så at de andre hadde det hyggelig sammen mens jeg stadig var alene blant røtter og trær. Det kommer til å bli hyggelig når jeg også er der ute, tenkte jeg - og nøt stundene der alle sto på utslag sammen før jeg gikk alene inn i skogen.

Når du har gitt opp hull 9. Marking the eightball for a double bogey.

Det tok ikke så lang tid før noen vennlig hintet om at jeg burde ta en protime. Det skjedde etter en hendelse på hull 16 på Tyrifjord der jeg bare hadde fått 6 poeng på de første 15 hullene. Det smalt for begge singelhandicap`erne jeg gikk med da jeg stilte meg opp feil og skulle til å slå rett ut i fjorden. Som i en koordinert intervensjon brølte den ene: "Nei!, jeg orker ikke å se på det mer!", og sto og dro i bena mine. Den andre holdt armene mine med innbitt og blek mine mens hun sa: "Nå må du skjerpe deg!". Antagelig ville de bare hjem før det ble midnatt, så jeg bestemte meg for å ta det pent. Jeg spurte om det ikke fantes regler mot å være tre på utslag samtidig, men det mente de at det ikke gjorde. Og med dette retter jeg en tanke til Golfreglene som på dette punktet bør endres av hensyn til sånne som  meg.

Da jeg var ferdig med min første protime var det ingen som sa jeg burde bestilt psykolog time samtidig. Pro`en var kjempeflink og veldig ærlig. Han filmet meg og viste driven min i splitscreen mot en toppspiller. Jeg så ikke ut som jeg trodde. Jeg så ikke ut. Jeg spurte om de hadde mental nødhjelp til folk som mistet alle illusjoner. Det hadde de ikke - men det burde de få seg.

Jeg kom meg etter hvert ned på 30 i handicap, noe pro`en min mente var ren flaks. Det brød jeg meg ikke så mye om - det er tallene som teller.

De jeg spilte med begynte på slutten av sesongen likevel å bli mer utålmodige - and who can blame them. Jeg drev med masse tull, og etter å ha tråkket midt på puttelinjen til en i flighten 7 ganger på en runde utbrøt han; "Du kan kanskje begynne å lese deg litt opp  på etiketten, for det er der du har potensiale til å bli god!".

Jeg opplevde oftere og oftere å høre: "Du kan ta flagget". Jeg hadde jo stort sett brukt opp slagene mine lenge før vi nådde greenen. de gangene jeg kom til flagget gikk ballen ofte raskt forbi, og ordet "taxi" ble stadig ble mumlet i bakgrunnen. 

Mot slutten av sesongen skjerpet gjengen seg, og det ble bedre. Trøstende ord som ofte kom på utslag var ting som: "Den driven var ikke så lang, men det var jævlig skjev." Og noen vil kanskje tolke det som noe negativt - men det gjør ikke jeg. Jeg vet tross alt at når en drive blir skjev, så har jeg i det minste truffet ballen.

And goddamnit - if you`re not willing to change - how can you expect to get better.

Golfer and Caddy
Licensed from: ewilliamsdesign / yayimages.com


 

 

We need another hero

Help African poor Children
Licensed from: grace21 / yayimages.com

I 1984 flimret bilder av sultrammede i Etiopia over verdens tv-skjermer. Mer enn 1,2 millioner mennesker sultet i hjel, og Bob Geldof mente man ikke bare kunne sitte og se på. Med sigaretten i munnviken ringte han Midge Ure fra Ultravox, og sammen satte de seg ned og skrev «Do they know it`s Christmas» for å samle inn penger. Slik ble Band Aid født, og verdens største stjerner stilte opp for å gjøre sangen til datidens mestselgende singel i Storbritannia.

Det var fint å ha noen helter som tok ansvar for situasjonen, og kollektiv solidaritet sveipet over verden hver gang vi hørte; «And there won`t be snow in Africa this Christmas time - the greatest gift they`ll get his year is life».

Ti uker etter at singelen ble sluppet ble Live Aid etablert. Noen mener det var Boy George som kom med ideen etter at Culture Club hadde sunget «Do they know it`s Christmas» sammen med andre artister på sin pågående verdensturne. Andre sier det var Bob Geldof som var arkitekten, etter at han hadde vært i Etiopia og sett at distribusjonen av nødhjelp ikke traff. Etter sigende ville Geldof kjøpe egne lastebiler for å distribuere riktig, men uavhengig av hvem som gjorde hva: Live Aid innebar at det ble avholdt to tvillingkonserter på Wembley og JFK Stadium i Philadelphia. Konsertene ble sett av over 1,5 milliarder mennesker, og de samlet inn mer enn 110 millioner pund til de sultrammede.

Det var "We are the world" og alle var med og sang. Vi fikk se det som skjedde - men det var den gang.

Akkurat nå er Afrikas Horn rammet av en langt større katastrofe enn den vi så i 1984-85. Enkelte eportasjer dukker opp, men de treffer ikke. Hjelpeorganisasjonene har laget aksjonen «Stille», og mer treffende kunne det ikke bli, for det er så taust. Hvorfor er det sånn?

Mor Theresa har sagt at; "If I look at the mass I will never act. If I look at one, I will "

Josef Stalin sa; "One death is a tragedy. One million is a statistic."

Mangfoldige eksperimenter har verifisert ovennevnte utsagn om at vi relaterer oss nærmere til hva som skjer med en enkeltperson enn med hva som skjer med store mengder mennesker. I "Psychology Today" skriver David Ropeik om "Statistical numbing - why millions can die and we don`t care." Han skriver at tusenvis av barn sultet i hjel på Afrikas Horn i forrige måned. Katastrofen har rammet 30 millioner mennesker. Mer enn 1.4 millioner barn vil antageligvis sulte i hjel i løpet av året. Det er flere barn enn det finnes i Norge.

Et av barna var fire år gamle Khafra. Med oppsvulmet mage og desperate øyne hørte han kanskje noen hviske til moren hans at de ikke visste om han kunne reddes. Moren var så utmagret at hun ikke lenger klarte å gråte over kanskje å miste ham.

Av de to avsnittene ovenfor er antagelig bare det nederste avsnittet som kan treffe, skriver Ropeik - for det handler om et barn vi kan relatere oss til. Men hvert av de andre barna som døde i forrige måned hadde også navn. De er bare så mange at de forsvinner for oss.

"Statistical numbing is a fundamental deficiency in our humanity». Denne effekten spiller en grunnleggende rolle i måten mediene velger å fronte saker på, og den har vidtrekkende implikasjoner. Media vil at vi skal lese det de skriver, de vet hva som selger, og store tall fra langt borte selger dårligere enn en nær personlig historie. Dårlig mediedekning gir mindre fokus, og slik går spiralen i retning av at offentlighetens søkelys - som igjen driver policy making og politisk og privat innsatsvilje - blir bortimot fraværende.

 Foto: NTB Scanpix

Verden er overbefolket. Det er klimaendringer og korrupsjon som vi ikke får gjort noe med. Vanstyre og elendighet som ligger utenfor vår kontroll. Vi skjønner disse tingene, og det er lett å rasjonalisere bort muligheten for å påvirke. Det har dessuten vært valg, skijentene er redde for kanskje å miste OL i Pyongyang fordi Kim bråker så fælt, og nyhetsstrømmen er endeløst skiftende. Vi er sultne på raske endringer, mens sulten på Afrikas Horn blir uinteressant fordi den akkurat nå er konstant.

Da Glenfell Tower brant i London tidligere i sommer så man konturene av Band Aid anno 2017. Britiske artister laget tidenes raskest selgende singel til inntekt for de etterlatte. Det solgte aviser og singler som bare det.

Vi trenger noen nye helter som kan forene det nære og det vi kan delta i samtidig som vi hjelper langt borte. Det blir som med innsamlingsaksjonen til Barnekreftforeningen som tok helt av. Det var et genialt konsept som skapte engasjement og fokus både på selve saken og på den som ga.

Hvem skal være dagens Bob Geldof, som bretter opp ermene og skyter hull i spiralen av stillhet rundt en katastrofe av så store dimensjoner at vi ikke får se den? For vi får ikke se den.  

Hjelpeorganisasjonene skriker om hjelp mens vi bypasser den største humanitære katastrofen siden annen verdenskrig.

 And "tonight thank god it`s them instead of you."

Foto: NTB Scanpix


 

Når syklister blir et folkehelseproblem

Cyclist, Giro d'Italia
Licensed from: bepsimage / yayimages.com

I går meldte en lokalavis at en 40-årig mannlig syklist var observert på en sykkelsti. Mannen var ikledd tettsittende shorts og selvlysende t-skjorte med sponsormerker som han selv hadde betalt for. Syklisten hadde selvsagt ikke valgt å rote seg bort fra hovedveien selv, og med sjokkert mine uttalte han at;

"Det skjedde før jeg fikk sukk for meg. Jeg svingte rett og slett feil, og plutselig var jeg på sykkelstien. Det var som om alt svartnet. Det var uoversiktlig og krevende der ute, og jeg kunne ikke sykle med ønsket fart. Strava`en meldte at jeg lå bak alle gutta på tempoetappen på vei til jobb, og jeg måtte rett og slett avbryte hele turen for ikke å få dette på statistikken!"

Samtidig var det sedvanlige tilstander i resten av landet. Sykkelstiene lå øde og forlatt av syklister som i stedet befant seg på landets veier. Det var bruk av vindusspylervæske og langfingre når syklistene sneiet forbi i dødvinkler, og brutto nasjonalt blodtrykk økte for hver eneste syklist som måtte forbikjøres med risiko både for bilistens og syklistens liv og helse.

I løpet av en slik dag tok det ikke mange minuttene å dokumentere at usedvanlig mange syklister later til å ha tungt for å forstå at en sykkelsti er en smal vei laget for syklister. Sykkelstien har flere formål, og ett av dem er at det skal være trygt og godt å sykle der.

Dersom det ikke er ordet "sykkelsti" som er vanskelig å forstå så kan manglende bruk av disse stiene skyldes dårlig sidesyn hos personer som liker tettsittende klær og teknologiske duppedingser. Det er nemlig et gjennomgående fenomen at enkelte syklister stadig overser åpenbare muligheter for trygg sykling, og at de samme syklistene ofte har veldig trange trøyer og pulsklokker på. -Og de ser ikke noe særlig til sidene heller - det skal være sikkert og visst.

La oss se på noen eksempler som kanskje kan bidra til å opplyse saken:


Her ser vi en syklist som åpenbart bør komme seg til optikeren med en gang. Sykkelstien går inn til venstre, men det ser vedkommende altså ikke. Her er det bare å oppfordre til bruk av briller og eventuelt innføre påbud om å parkere sykkelen for godt. -For ser man ikke sykkelstien i denne situasjonen så er det nok mye annet man heller ikke ser. For å si det sånn. Vi skjønner selvsagt at distansen blir lenger hvis du ikke følger hovedveien i dette tilfellet - men vet du hva - det gir vi beng i så lenge vi slipper å kjøre forbi deg på svingete veier.

 

Også her ligger sykkelstien til venstre, og det er rett og slett vanskelig å forstå hvorfor personen på bildet ikke tar hensyn til andre enn seg selv når vedkommende velger å sykle på veien. Her er distansen den samme på henholdsvis vei og sykkelsti, og da bør bilister på vei til jobb kunne slippe å snegle seg bak og forbi syklisten. Det kan virke som om mange syklister tror de sykler like fort som biler kjører, men la oss bare parkere den diskusjonen en gang for alle: DET GJØR DERE IKKE.

 


Her er sykkelstien til høyre feiende flott og nesten like bred som veien. Det var faktisk fristende å kjøre bilen over på sykkelstien for å slippe alle syklistene, og snart er det vel sånn det blir. Bil på sti og sykkel på vei. Ytterligere kommentarer er overflødige.

 


Dette bildet viser en klassisk landeveissituasjon med to syklister i bredden. Syklistene er vanskelige å se. Sykkelstien ligger til høyre litt utenfor bildet. Sykkelstien er mer ulendt og kronglete enn veien, men den ville både vært tryggere og gitt vesentlig mer trening hvis trening hadde vært poenget med all denne syklingen.

 


Avslutningsvis kan man jo se litt på dette bildet. Her er det noen som har skjønt at sykkelstier ikke brukes av sykler, så det lokale næringslivet har i stedet etablert sin egen reklamesone. Riktignok står skiltene i utkanten av sykkelstien, men det er det egentlig ingen grunn til at de skal gjøre. For syklistene som våkner i morgen tidlig får ingen problemer med de skiltene. Nei -  de syklistene legger seg heller i dødvinkelen din ute på veien. De irriterer vettet av deg. Du er redd for å kjøre på dem. Blodtrykket ditt stiger for hver reklamebefengte trøye som passerer. De får deg til å banne når du nesten har kjørt på dem fordi de ikke skjønner at det er livsfarlig å sykle forbi på høyresiden mellom bilen og fortauet når bilen blinker til høyre!.

Det er derfor noen syklister har blitt et folkehelseproblem.

For alle inkludert seg selv.

-Og hvis du synes det er urettferdig å skjære alle syklister over en kam - og hvis du tenker at vi må dele på de veiene vi har - så kan vi være enige om at sykling i seg selv er en strålende ting.

Bare ikke ligg i dødvinkelen min.
 

Generasjon E for "Engstelig"

Illustration TERROR with fire on black
Licensed from: Wolfgang Zwanzger / yayimages.com

Det er påske. Bilen er full av barn og lyden av P4. Det er sol og idyll helt til nyhetene kommer på. Reporteren snakker om Stockholm og en sprengladning funnet på Grønland i Oslo. Vi hører på i stillhet helt til vi krysser broen ved Brevik. -For det er da det kommer:

"Denne broen er så skummel, mamma. Se på de stengene som skal holde den oppe. IS kan sikkert bare kutte de stengene -  og hvis de gjør det så faller vi ned!".

Vi faller ned.

Jeg blir stille et øyeblikk. Får vondt i magen. Barn som for få øyeblikk siden snakket om fotball har en gryende angst i seg som ikke har vært så uttalt før.

"Er du engstelig?", spør jeg.

"Ja" er svaret.

"Men lille venn; terror er ikke........."

Jeg leter etter ordene. "Vanlig". Kan jeg si at terror ikke er vanlig?. Det føles feil. Det er jo angrep hele tiden.

Jeg famler, og sier at terrorangrep rammer veldig få. Det er viktig at vi tenker at det meste går helt fint. Vi må leve som vanlig, og vi vet at det er mange som passer på oss hele tiden. Jeg forteller om etteretningstjeneste og statistikk. Vi snakker om terrororganisasjoner. Jeg forteller at IS taper terreng, og vi er enige om at lederne av sånne organisasjoner er feige på alle tenkelige måter. 

Men så kommer det fra baksetet:

"Jeg skjønner ikke hvorfor myndigheter forteller at de driver med etteretning. Da røper de jo alt. Og dessuten kan de ikke være så gode på det når terror skjer likevel. Se på den lastebilen, mamma. Nå tenker jeg at den kan komme til å svinge og kjøre på noe, og så tenker jeg at alle sikkert kommer til å følge mer med på lastebiler enn de har gjort før."

Selvsagt kommer vi til å se mer på lastebiler enn vi har gjort før, tenker jeg. Så er jeg ærlig og forteller litt om enceller og at det av og til kan være vanskelig å plukke opp spor. Likevel er sjansene små, og vi skal ikke bekymre oss. Vi er heldige i Norge, sier jeg - helt til PST er på radioen og forteller at trusselnivået i Norge er oppjustert.

"Vet du - det står på facebook at han jeg gikk i klasse med før var på vei til hun jenta som ble drept i Sverige. De var venner. Hun var elleve år. Så man vet jo aldri, mamma".

Det siste var ikke et spørsmål. Det var et barn som konstaterte et faktum.

Det kommer nærmere. Jeg blir forbannet. Jeg kan rasjonalisere og forklare bort alt bortsett fra tilfeldigheter. Jeg sitter sammen med generasjonen som får den nye virkeligheten rett i fanget helt fra barndommen av. Hvor som helst, når som helst.  

Vi snakker om Donald Trump og Syria. Putin og Assad. Det er kjemiske angrep og barn. Det er spørsmål om hvorfor noen av damene i IS dekker til fjeset sitt. Jeg svarer at det å dekke til fjeset sitt ikke bare kan kobles til IS, det handler om kultur, religion, skikk og valg - og det er ikke i seg selv noe slemt. -Men så blir jeg forbannet igjen. Hele niqab-debatten kan man skyve et visst sted - for om ikke annet kan man vise fjeset sitt av hensyn til verdens barn. Dette er ikke tiden for å dekke til ansiktene sine med noe som helst. Disse barna er usikre nok fra før, og så enkelt er det med den saken.  

Vi svinger inn på CirkleK for å kjøpe pølser. Barna løper inn og har glemt det hele for nå. Sånn er det jo med barn. De kommer ut igjen etter å ha mast om nye hodetelefoner. -Og mens jeg ser to ganger på lastebilen som svinger litt nærme dieselpumpen bestemmer jeg meg for at vi skal lage verdens beste påskejakt. Hvor som helst. Når som helst. For hva annet kan vi egentlig gjøre.

roses in wall
Licensed from: iandho / yayimages.com



   

Slam dunk til Senterpartiet


Foto: Senterpartiet

Hvis du ser noen ulver som med nedslått blikk haster mot grensen til Sverige så er det fordi de har hørt om de siste meningsmålingene til Senterpartiet. Partiet er nå landets tredje største, og i Sogn og Fjordane har partiet utrolige 33,9 prosents oppslutning. Den overhengende faren for at sauene utryddes av rovdyr er dermed mindre enn før, og ordførere over det ganske land puster lettet ut og har begynt å pusse på ordførerkjedene sine igjen.

Slagsvold Vedum har ledd seg frem til helgens landsmøte, og han ler fremdeles. Han smiler av påstander om populisme, og dette partiet gjør alt riktig for sin egen del akkurat nå. Senterpartiet har nemlig skjønt hva som gjelder for å sanke stemmer i moderne demokratier - og det er at noen sier de skal ta vare på alt som ligger innen 3 kilometers radius fra stedet der man bor.

Mens Høyres landsmøte var en dempet affære der Ernas innledningstale omfattet så mye at man sovnet før linje 887 så har Senterpartiet fokus på noen få kampsaker som treffer akkurat de riktige velgerne. På nettsiden sin stiller partiet blant annet følgende spørsmål:

"Hvorfor skal du måtte reise i timevis for å få tak i sentrale tilbud i din kommune?", og det er godt spurt. For i dag er det ingen som vil reise for å få tak i noe som helst. Tvert i mot vil vi helst ha alt fra legevakt til brød levert rett på døren, og hvis vi faktisk må gå ut vil vi selvsagt ikke møte dyr som teoretisk sett kan være farlige. Det vi heller vil møte er synet av en tollmur som beskytter det vi produserer mot konkurranse fra utenlandske varer, og dermed er også forslag om tollmurer og strengere grenser lett salgbart materiale.

For å mene at det foregående er gode ideer må man riktignok se bort fra at det er latterlig dyrt å opprettholde en miniregjering per 500. innbygger - og at vi sliter litt med biologisk mangfold og omstilling til oljeprisfall og teknologisering - men likevel: Vi er alle oss selv nærmest.

Tre budskap kan være nok til å vinne et valg. Det skjønte Donald Trump, og det skjønner Slagsvold Vedum. Det er derfor Erna og co får litt av en utfordring med å formidle at Norge har store utfordringer som vi kollektivt må ta tak i. -For mens de borgerlige selger Erna som den store lederen som kan ta oss gjennom en trøblete fase sier Sp ganske enkelt at de skal ta vare på deg og nærmiljøet ditt. Dette er Senterpartiet mot Høyre akkurat nå. En smilende Vedum mot en alvorstung Erna som prøver å bli landsmoder ved å formidle et komplekst budskap. Dette er jovial beskyttelse av det bestående mot langsiktig planlegging av hvordan vi skal møte teknologisering, oljeprisfall og kjedelige ting som kan medføre at vi faktisk må ta i et tak som nasjon.

Arbeiderpartiet lekker som en sil fordi Gahr Støre egentlig har vært skadeskutt siden han ikke klarte å ta stilling til at ytringsfrihet er en viktig ting. Støre snakker så utydelig, mens Slagsvold Vedum er direkte og lager lister over fremmedord han vil forby fordi de er for snobbete. -Og det er ingen som tror at Støre har en slik liste. For å si det sånn. 

Senterpartiet strutter av energi, Arbeiderpartiet blør, mens den sittende koalisjonen er sliten og blek mens den prøver å svelge og glemme kompromissene sine. Dermed kan vi begynne å tenke litt over hvordan hverdagen blir hvis alle sentrale funksjoner flyttes til steder der det bor mindre enn 70 mennesker fra før, samtidig som rosemaling innføres som obligatorisk fag på alle klassetrinn.

-Og når Senterpartiet "tror på hele Norge» mens Høyre bare "tror på Norge " så var helgen en slam dunk for et parti som ler hele veien til velgerbanken. I hvert fall inntil de øvrige partiene har konsolidert strategiene sine til å møte en x-faktor som få hadde tatt tilstrekkelig høyde for. 

Et forslag er at de borgerlige begynner med å snakke om hvem som skal betale for all rosemalingen. For eksempel.


Foto: Senterpartiet

hits