Når syklister blir et folkehelseproblem

Cyclist, Giro d'Italia
Licensed from: bepsimage / yayimages.com

I går meldte en lokalavis at en 40-årig mannlig syklist var observert på en sykkelsti. Mannen var ikledd tettsittende shorts og selvlysende t-skjorte med sponsormerker som han selv hadde betalt for. Syklisten hadde selvsagt ikke valgt å rote seg bort fra hovedveien selv, og med sjokkert mine uttalte han at;

"Det skjedde før jeg fikk sukk for meg. Jeg svingte rett og slett feil, og plutselig var jeg på sykkelstien. Det var som om alt svartnet. Det var uoversiktlig og krevende der ute, og jeg kunne ikke sykle med ønsket fart. Strava`en meldte at jeg lå bak alle gutta på tempoetappen på vei til jobb, og jeg måtte rett og slett avbryte hele turen for ikke å få dette på statistikken!"

Samtidig var det sedvanlige tilstander i resten av landet. Sykkelstiene lå øde og forlatt av syklister som i stedet befant seg på landets veier. Det var bruk av vindusspylervæske og langfingre når syklistene sneiet forbi i dødvinkler, og brutto nasjonalt blodtrykk økte for hver eneste syklist som måtte forbikjøres med risiko både for bilistens og syklistens liv og helse.

I løpet av en slik dag tok det ikke mange minuttene å dokumentere at usedvanlig mange syklister later til å ha tungt for å forstå at en sykkelsti er en smal vei laget for syklister. Sykkelstien har flere formål, og ett av dem er at det skal være trygt og godt å sykle der.

Dersom det ikke er ordet "sykkelsti" som er vanskelig å forstå så kan manglende bruk av disse stiene skyldes dårlig sidesyn hos personer som liker tettsittende klær og teknologiske duppedingser. Det er nemlig et gjennomgående fenomen at enkelte syklister stadig overser åpenbare muligheter for trygg sykling, og at de samme syklistene ofte har veldig trange trøyer og pulsklokker på. -Og de ser ikke noe særlig til sidene heller - det skal være sikkert og visst.

La oss se på noen eksempler som kanskje kan bidra til å opplyse saken:


Her ser vi en syklist som åpenbart bør komme seg til optikeren med en gang. Sykkelstien går inn til venstre, men det ser vedkommende altså ikke. Her er det bare å oppfordre til bruk av briller og eventuelt innføre påbud om å parkere sykkelen for godt. -For ser man ikke sykkelstien i denne situasjonen så er det nok mye annet man heller ikke ser. For å si det sånn. Vi skjønner selvsagt at distansen blir lenger hvis du ikke følger hovedveien i dette tilfellet - men vet du hva - det gir vi beng i så lenge vi slipper å kjøre forbi deg på svingete veier.

 

Også her ligger sykkelstien til venstre, og det er rett og slett vanskelig å forstå hvorfor personen på bildet ikke tar hensyn til andre enn seg selv når vedkommende velger å sykle på veien. Her er distansen den samme på henholdsvis vei og sykkelsti, og da bør bilister på vei til jobb kunne slippe å snegle seg bak og forbi syklisten. Det kan virke som om mange syklister tror de sykler like fort som biler kjører, men la oss bare parkere den diskusjonen en gang for alle: DET GJØR DERE IKKE.

 


Her er sykkelstien til høyre feiende flott og nesten like bred som veien. Det var faktisk fristende å kjøre bilen over på sykkelstien for å slippe alle syklistene, og snart er det vel sånn det blir. Bil på sti og sykkel på vei. Ytterligere kommentarer er overflødige.

 


Dette bildet viser en klassisk landeveissituasjon med to syklister i bredden. Syklistene er vanskelige å se. Sykkelstien ligger til høyre litt utenfor bildet. Sykkelstien er mer ulendt og kronglete enn veien, men den ville både vært tryggere og gitt vesentlig mer trening hvis trening hadde vært poenget med all denne syklingen.

 


Avslutningsvis kan man jo se litt på dette bildet. Her er det noen som har skjønt at sykkelstier ikke brukes av sykler, så det lokale næringslivet har i stedet etablert sin egen reklamesone. Riktignok står skiltene i utkanten av sykkelstien, men det er det egentlig ingen grunn til at de skal gjøre. For syklistene som våkner i morgen tidlig får ingen problemer med de skiltene. Nei -  de syklistene legger seg heller i dødvinkelen din ute på veien. De irriterer vettet av deg. Du er redd for å kjøre på dem. Blodtrykket ditt stiger for hver reklamebefengte trøye som passerer. De får deg til å banne når du nesten har kjørt på dem fordi de ikke skjønner at det er livsfarlig å sykle forbi på høyresiden mellom bilen og fortauet når bilen blinker til høyre!.

Det er derfor noen syklister har blitt et folkehelseproblem.

For alle inkludert seg selv.

-Og hvis du synes det er urettferdig å skjære alle syklister over en kam - og hvis du tenker at vi må dele på de veiene vi har - så kan vi være enige om at sykling i seg selv er en strålende ting.

Bare ikke ligg i dødvinkelen min.
 

Generasjon E for "Engstelig"

Illustration TERROR with fire on black
Licensed from: Wolfgang Zwanzger / yayimages.com

Det er påske. Bilen er full av barn og lyden av P4. Det er sol og idyll helt til nyhetene kommer på. Reporteren snakker om Stockholm og en sprengladning funnet på Grønland i Oslo. Vi hører på i stillhet helt til vi krysser broen ved Brevik. -For det er da det kommer:

"Denne broen er så skummel, mamma. Se på de stengene som skal holde den oppe. IS kan sikkert bare kutte de stengene -  og hvis de gjør det så faller vi ned!".

Vi faller ned.

Jeg blir stille et øyeblikk. Får vondt i magen. Barn som for få øyeblikk siden snakket om fotball har en gryende angst i seg som ikke har vært så uttalt før.

"Er du engstelig?", spør jeg.

"Ja" er svaret.

"Men lille venn; terror er ikke........."

Jeg leter etter ordene. "Vanlig". Kan jeg si at terror ikke er vanlig?. Det føles feil. Det er jo angrep hele tiden.

Jeg famler, og sier at terrorangrep rammer veldig få. Det er viktig at vi tenker at det meste går helt fint. Vi må leve som vanlig, og vi vet at det er mange som passer på oss hele tiden. Jeg forteller om etteretningstjeneste og statistikk. Vi snakker om terrororganisasjoner. Jeg forteller at IS taper terreng, og vi er enige om at lederne av sånne organisasjoner er feige på alle tenkelige måter. 

Men så kommer det fra baksetet:

"Jeg skjønner ikke hvorfor myndigheter forteller at de driver med etteretning. Da røper de jo alt. Og dessuten kan de ikke være så gode på det når terror skjer likevel. Se på den lastebilen, mamma. Nå tenker jeg at den kan komme til å svinge og kjøre på noe, og så tenker jeg at alle sikkert kommer til å følge mer med på lastebiler enn de har gjort før."

Selvsagt kommer vi til å se mer på lastebiler enn vi har gjort før, tenker jeg. Så er jeg ærlig og forteller litt om enceller og at det av og til kan være vanskelig å plukke opp spor. Likevel er sjansene små, og vi skal ikke bekymre oss. Vi er heldige i Norge, sier jeg - helt til PST er på radioen og forteller at trusselnivået i Norge er oppjustert.

"Vet du - det står på facebook at han jeg gikk i klasse med før var på vei til hun jenta som ble drept i Sverige. De var venner. Hun var elleve år. Så man vet jo aldri, mamma".

Det siste var ikke et spørsmål. Det var et barn som konstaterte et faktum.

Det kommer nærmere. Jeg blir forbannet. Jeg kan rasjonalisere og forklare bort alt bortsett fra tilfeldigheter. Jeg sitter sammen med generasjonen som får den nye virkeligheten rett i fanget helt fra barndommen av. Hvor som helst, når som helst.  

Vi snakker om Donald Trump og Syria. Putin og Assad. Det er kjemiske angrep og barn. Det er spørsmål om hvorfor noen av damene i IS dekker til fjeset sitt. Jeg svarer at det å dekke til fjeset sitt ikke bare kan kobles til IS, det handler om kultur, religion, skikk og valg - og det er ikke i seg selv noe slemt. -Men så blir jeg forbannet igjen. Hele niqab-debatten kan man skyve et visst sted - for om ikke annet kan man vise fjeset sitt av hensyn til verdens barn. Dette er ikke tiden for å dekke til ansiktene sine med noe som helst. Disse barna er usikre nok fra før, og så enkelt er det med den saken.  

Vi svinger inn på CirkleK for å kjøpe pølser. Barna løper inn og har glemt det hele for nå. Sånn er det jo med barn. De kommer ut igjen etter å ha mast om nye hodetelefoner. -Og mens jeg ser to ganger på lastebilen som svinger litt nærme dieselpumpen bestemmer jeg meg for at vi skal lage verdens beste påskejakt. Hvor som helst. Når som helst. For hva annet kan vi egentlig gjøre.

roses in wall
Licensed from: iandho / yayimages.com



   

Slam dunk til Senterpartiet


Foto: Senterpartiet

Hvis du ser noen ulver som med nedslått blikk haster mot grensen til Sverige så er det fordi de har hørt om de siste meningsmålingene til Senterpartiet. Partiet er nå landets tredje største, og i Sogn og Fjordane har partiet utrolige 33,9 prosents oppslutning. Den overhengende faren for at sauene utryddes av rovdyr er dermed mindre enn før, og ordførere over det ganske land puster lettet ut og har begynt å pusse på ordførerkjedene sine igjen.

Slagsvold Vedum har ledd seg frem til helgens landsmøte, og han ler fremdeles. Han smiler av påstander om populisme, og dette partiet gjør alt riktig for sin egen del akkurat nå. Senterpartiet har nemlig skjønt hva som gjelder for å sanke stemmer i moderne demokratier - og det er at noen sier de skal ta vare på alt som ligger innen 3 kilometers radius fra stedet der man bor.

Mens Høyres landsmøte var en dempet affære der Ernas innledningstale omfattet så mye at man sovnet før linje 887 så har Senterpartiet fokus på noen få kampsaker som treffer akkurat de riktige velgerne. På nettsiden sin stiller partiet blant annet følgende spørsmål:

"Hvorfor skal du måtte reise i timevis for å få tak i sentrale tilbud i din kommune?", og det er godt spurt. For i dag er det ingen som vil reise for å få tak i noe som helst. Tvert i mot vil vi helst ha alt fra legevakt til brød levert rett på døren, og hvis vi faktisk må gå ut vil vi selvsagt ikke møte dyr som teoretisk sett kan være farlige. Det vi heller vil møte er synet av en tollmur som beskytter det vi produserer mot konkurranse fra utenlandske varer, og dermed er også forslag om tollmurer og strengere grenser lett salgbart materiale.

For å mene at det foregående er gode ideer må man riktignok se bort fra at det er latterlig dyrt å opprettholde en miniregjering per 500. innbygger - og at vi sliter litt med biologisk mangfold og omstilling til oljeprisfall og teknologisering - men likevel: Vi er alle oss selv nærmest.

Tre budskap kan være nok til å vinne et valg. Det skjønte Donald Trump, og det skjønner Slagsvold Vedum. Det er derfor Erna og co får litt av en utfordring med å formidle at Norge har store utfordringer som vi kollektivt må ta tak i. -For mens de borgerlige selger Erna som den store lederen som kan ta oss gjennom en trøblete fase sier Sp ganske enkelt at de skal ta vare på deg og nærmiljøet ditt. Dette er Senterpartiet mot Høyre akkurat nå. En smilende Vedum mot en alvorstung Erna som prøver å bli landsmoder ved å formidle et komplekst budskap. Dette er jovial beskyttelse av det bestående mot langsiktig planlegging av hvordan vi skal møte teknologisering, oljeprisfall og kjedelige ting som kan medføre at vi faktisk må ta i et tak som nasjon.

Arbeiderpartiet lekker som en sil fordi Gahr Støre egentlig har vært skadeskutt siden han ikke klarte å ta stilling til at ytringsfrihet er en viktig ting. Støre snakker så utydelig, mens Slagsvold Vedum er direkte og lager lister over fremmedord han vil forby fordi de er for snobbete. -Og det er ingen som tror at Støre har en slik liste. For å si det sånn. 

Senterpartiet strutter av energi, Arbeiderpartiet blør, mens den sittende koalisjonen er sliten og blek mens den prøver å svelge og glemme kompromissene sine. Dermed kan vi begynne å tenke litt over hvordan hverdagen blir hvis alle sentrale funksjoner flyttes til steder der det bor mindre enn 70 mennesker fra før, samtidig som rosemaling innføres som obligatorisk fag på alle klassetrinn.

-Og når Senterpartiet "tror på hele Norge» mens Høyre bare "tror på Norge " så var helgen en slam dunk for et parti som ler hele veien til velgerbanken. I hvert fall inntil de øvrige partiene har konsolidert strategiene sine til å møte en x-faktor som få hadde tatt tilstrekkelig høyde for. 

Et forslag er at de borgerlige begynner med å snakke om hvem som skal betale for all rosemalingen. For eksempel.


Foto: Senterpartiet

"How to murder your life"

 

 

Midt i New York bor 34 år gamle Cat Marnell. Cat er tidligere beauty editor for «XO Jane» og «Lucky», og hun har vært skribent for «Vice» med en serie artikler under headingen; «Amphetamine Logic». Hun har en særdeles skarp penn, samtidig som hun er avhengig av nær sagt alle reseptbelagte piller og narkotiske stoffer som kan oppdrives.

Cat ble en sensasjon fordi hun var helt åpenhjertig på misbruket sitt, og fordi hun pitchet skjønnhetsprodukter med samtidige beskrivelser av alvorlig avhengighet ved å skrive ting som:

«My life is a mess, but I smell like vanilla ice cream», og

«3 beauty products I must have when I am soooo sick, and not even in a fun coke-heady way».

I flere år klarte Cat å balansere misbruket sitt med å være en journalist som alle redaktører kjempet for å beholde, men det gikk stadig nedover med henne. Da sammenbruddene kom på rekke og rad skrev hun seg gjennom opphold på psykiatriske avdelinger og dager hun ikke husket noe av - samtidig som hun i fullt alvor redegjorde for at ikke engang medikamentutløste psykoser var god nok grunn til ikke å bruke balsam.

Cat skrev at hun aldri hadde hatt så fint hår som etter to uker som tvangsinnlagt, sniffet badesalt midt i kontorlandskapet når hun faktisk var på kontoret, og skrev en gang til sjefen sin at:

«Jeg tok heroin i går, og nå er jeg så syk at jeg ikke orker å komme på jobb».

Og dermed mistet Cat jobben i XO Jane etter å ha nektet å fullføre et rehab-opphold.

Cat hadde på dette tidspunktet blitt en kultfigur, og forlaget Simon and Schuster ga henne derfor 500.000,- dollar i forskudd for å skrive en selvbiografi. Til dette bemerket hun at:

«I couldn`t spend another summer meeting deadlines behind a computer at night, when I could be on a rooftop looking for shooting stars and smoking angel dust with my friends while writing a book".

Forskuddet ville Cat bruke på narkotika - og hun satte i gang med nettopp det. Derfor tok det 3 år, en heroinoverdose og flere rehabopphold å fullføre boken «How to murder your life». Boken har hun dedikert «To all the party girls», og den ender ikke slik mange slike biografier gjør - med at hun er avvent og lykkelig. I stedet fortsetter hun med et «semimisbruk», og sier at hun antageligvis alltid vil gjøre det.

På veien til «semimisbruket» har Cat fortalt om insomnia, angst, bulimi, promiskuøsitet og at det ikke er morsomt å ta abort i andre trimester. Hun beskriver selvforakt og englestøv i samme setning som hun omtaler selvbruningskrem. Det virker farlig, og kritikerne er delte. Er dette forherligelse av destruksjon eller har hun et viktig prosjekt? 

Da Cat skrev om Whitney Houstons dødsfall forsøkte hun å forklare hva hun selv tenker om det hele:

"Desperate drug addicts go on the internet late and night and prowl around looking for writers who will talk about using. I was one of those internet-searchers, looking for help on the fucking internet, night after night. I`m writing this for them".  http://www.xojane.com/entertainment/whitney-houston-dead

Cat ønsker ikke å forherlige livet sitt. Hun sier bare at hun fortjener en plattform å ytre seg fra på samme måte som alle andre. I stedet for å trekke seg bort fra offentligheten og skjule misbruket sitt sier hun rett ut at hun er dysfunksjonell, skadet og tidvis helt ute og kjører. Samtidig så har hun noe å si, og hun vil at det skal være rom for sånne som henne.

Hun beskriver at de fleste stjerner som har dødd av misbruk døde i sitt eget hjem, sitt eget badekar eller i sin egen seng. Hun beskriver at skam og skyldfølelse ofte medfører tilbaketrekning når misbruket blir som verst - og som farligst. Hun sier at vi bidrar til at det blir sånn fordi det synlige misbruket er tabubelagt og flaut.

Cat utfordrer rammene for hva vi forventer av en misbruker, og ber deg være obs på at det kan finnes en høytfungerende misbruker rett ved siden av deg uten at du vet det. Men bunnlinjen er aller mest at hun ber deg om å la vedkommende få være der uten skam også når ingen ting fungerer lenger.

Cat har et poeng når hun mener det må være lov til å delta i offentligheten uten at man har klart å løse alle problemene sine først. At hun samtidig kan være farlig er likevel helt klart. Hun er vakker, intelligent, og har fått kultstatus fordi hun er like opptatt av heroin som av sminke. Hun havner i toppsjiktet av alle som skriver om selvdestruktive handlinger - herunder bloggere som åpner seg om skyggesidene sine for å beholde lesere - samtidig som de blir populære, ikoniske og interessante på premisser som kan få vidtrekkende konsekvenser. De sier at de ikke er rollemodeller, men blir det likevel. 

Vi er vitne til at Cat beskriver en langsomtgående kollisjon der hun selv er fører av bilen som nærmer seg fjellveggen. Hun vet det selv også, og styrer stødig mot den veggen.

«How to murder your life» beskriver akkurat det den sier at den skal gjøre. Og det er sannelig ikke lett å ta stiling til om Cat Marnells mørke er viktig å snakke om, eller om det er farlig.

Antagelig er det begge deler, noe som kanskje også gjelder for deler av den norske bloggsfæren.



 


 

La oss kjøre rett fra fødestuen og til styremøtet

Exhausted Working Mother with Baby
Licensed from: Creatista / yayimages.com

Det er jo mye som skjer rundt den 8. mars. Noen damer flagrer rundt og roper om intimkirurgi og "heteronormativitet", mens andre kvinner skriver at det er hijab-feminisme vi trenger nå.

På et advokatkontor i Oslo sitter noen i dress og mener det er krise at advokatfirmaene mister flinke jenter når disse fyller 30. Det er altså kvinnedag igjen, og både dagen og damene spriker i alle retninger.

En sak det jevnlig er fokus på er hvorfor kvinner i mindre grad enn menn tar de såkalte toppjobbene. Det hevdes at vi vet for lite om dette, og at forskningen ikke er entydig på hvorfor det er sånn. Med støtteordninger og kvoter for styrer, fedre og barnehager har man vansker med å forstå at kvinner ikke bare kliner til. Her er det da bare å prestere selv etter at vi har fylt 30 skulle man tro!

Men altså; la oss ha noen ting helt klart for oss:

Kvinner føder barn. Dette er et biologisk faktum, og etter at barna har kommet ut er kvinner faktisk ganske opptatt av det som er produsert. Det er derfor mange menn  føler seg mindre ivaretatt rett etter at barna er født, og det er derfor noen kvinner endrer syn på hva som er viktigst av karriere og avkom når de skal prioritere tiden sin i småbarnsfasen.

Noen vil si det er helt naturlig. Noen vil si det er fint at naturen fører til at vi mest av alt vil passe på det vi nettopp har presset ut. Noen vil si at vi ikke trenger forskning for å finne ut av disse tingene, og at det burde være tilstrekkelig at noen sier det. Så nå sies det:

Vi føder barn. Vi blir litt slitne av det. Vi sover lite, vi ammer, vi durer rundt og er mammaer. Barna får barnesykdommer, de må kanskje fjerne mandler eller slår ut tenner - og før mandlene og tennene er borte er vi kanskje gravide igjen. Og når du er morgenkvalm mens det står en to- og en femåring og drar deg i benet så tenker du kanskje at det å legge inn 12 timer på jobb per dag er akkurat det som skal til for å sikre innleggelse på akutten.

Ovennevnte trengs det ikke så mye forskning på. Faktisk. Det er fint om det er en flink pappa med på laget, men kvinner er kvinner likevel - selv om vi ikke skal snakke om det. Av naturlige årsaker har særlig høytutdannede kvinner en tendens til å bli morgenkvalme og få voksende mager når de er rundt 30 - og det er faktisk umulig å føde barn uten å ha litt fravær fra jobb. Selvsagt kunne vi stukket innom fødestuen og tatt med den nyfødte rett på morgenmøtet etterpå, men det ville jo blitt litt styrete. Hvem er det som ikke kan legge sammen to og to her?

Vi skjønner at pappaene også er slitne, og ser at de jobber mer enn oss likevel. Men kanskje har noen tenkt at det får være grenser for utarming av familiens ressurser hvis alle skal ha det bra.

 «Flinke jenter må ikke forsvinne!»

Men kjære vene - det gjør de da heller ikke - og hele den semantikken er så rar - for det er jo ikke som om kvinner blir borte dersom de ikke tar på seg dress og tar seg en toppjobb. Kvinner forflytter seg i perioder til steder der de ikke utarmes fullstendig både hjemme og i yrkeslivet samtidig, og på dette stedet lever de og er ikke er borte i det hele tatt. Det er bare samfunnet som ikke ser og anerkjenner dem.

Det er lite fokus på kvinners frie valg, på kvinners egne ønsker, og på hva som er best for familien og for barna. Selvsagt kan fedre også nedprioritere karrieren, mange gjør jo det - og det er åpenbart positivt med kvinnedeltagelse i næringslivet. Det er supert med tilrettelegging og bidrag fra pappaer, sjefer og firmaer. Ideelt sett skulle alle de superflinke jentene fått i pose, sekk og litt til. Men døgnet har bare 24 timer, og regnestykket over alt vi skal rekke går rett og slett ikke alltid opp.

Poenget er at balansen mellom det å være mor (eller far) og det å ha en jobb sjelden diskuteres på bunnlinjen - for bunnlinjen handler om at barn trenger foreldrene sine mer enn foreldrene trenger en karriere. Dette betyr ikke at man trenger å velge bort yrkesaktivitet; men det betyr at det for enkelte er riktig å velge en jobb som gir tid og overskudd til de personene man faktisk har satt til verden. At noen får til absolutt alt er fint - men vi kan ikke forvente at alle skal eller vil klare det.

Så derfor hadde det vært fint med en parole hvor det stod: "Give women a break, please". Kanskje samfunnet bør endre sine verdimessige prioriteringer overfor småbarnsforeldre heller enn ensidig å si at vi mister kvinner i næringslivet. Hvem er det som har skapt denne malstrømmen av prestasjonspress der man nærmest ansees mislykket hvis man har valgt en deltidsjobb eller oversiktlig arbeidstid fremfor karrieren? Og hvem i all verden er det som tror at disse kvinnene ikke bidrar på bunnlinjen for AS Norge ved sin deltakelse i andre yrker enn topplederstillinger?

Hvis kvinner virkelig vil så får mange av dem det til. Spørsmålet er hvor stort trykket blir, hva det går på bekostning av, og hvordan vi backer hverandre. Vi må sikre rammene for frie valg - og deretter må kvinner få velge selv. Vi må begynne å anerkjenne de valgene som også handler om de helt nære tingene.

«Skru av mobilen når du går inn i barnehagen. Du går faktisk til dagens viktigste møte.»

 

mom and daughter
Licensed from: adam121 / yayimages.com


 


 

 

Han har i det minste en sang midt i sin barnefattigdom

Upset lonely child sitting by himself
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

En liten gutt løper med ansiktet mot solen og vinden i ryggen. Idet han tråkker på et gammelt Flaxlodd så snur han seg mot moren sin og roper;

«Mamma; hvis jeg vant masse penger så skulle jeg kjøpt et hus til deg! Og så skulle vi dratt på ferie!»

«Og mamma, vet du hva? Lillebror skulle fått nye sko mens du skulle fått den hårstrikken du så på i butikken. Det lover jeg, mamma.»

Lysende øyne vil trøste, og den spinkle stemmen bærer et håp som for lengst har sluknet hos den voksne kvinnen som går bak ham.

Den lille gutten har vokst opp med å tro at Elton Johns «Your Song» er hans sang. Den synger de hjemme når de ikke har råd til å gi hverandre gaver, og moren hans sier han kan nynne på den når han er lei seg fordi han ikke kan gå på SFO etter skolen.

Gutten er stolt av sangen sin, men den demper ikke ensomheten når han er alene helt til moren kommer hjem fra jobb. SFO er fryktelig dyrt ? det vet han - men selv om han er enig i at man er stor når man har begynt på skolen så ser han at de andre barna ikke trenger å være fullt så store som det han må være. -Og det gjør vondt når de får mat mens han må ta på seg jakken sin for å gå.

Fordi han ikke kan være en del av fellesskapet har han lært seg å flykte langt inne i tausheten. Der inne er det færre spørsmål og mindre rom for å se hva han går glipp av. Han lærte tidlig at det er forskjell på folk, og nettene bruker han ofte til å lure på hvordan han kan hjelpe mammaen sin. Noen ganger bruker han hele skoledagen på å tenke også, og det hender han ikke husker noe som helst av timene fordi det er så mye å bekymre seg over.

Den lille gutten har skjønt at han ikke må be om å få ha bursdagsselskap eller juleselskap. Sånne ting koster mer enn de har, og når moren blekner fordi det ligger bursdagsinvitasjoner i sekken hans så vet han at det er best at han blir hjemme.

På skolen hører han at de andre har begynt på fotballtrening, men han er ikke med på det heller. Han har en plakat av Messi på veggen, og øver i skjul bak blokken han bor i, men til moren sin sier han at han ikke vil spille på noe lag.

I en pakt av taushet betrakter moren sønnen sin. Hun skulle så gjerne ha gitt ham det han trengte ? men når hun ikke kan det så gir hun ham i det minste et rom av stolthet når hun later som om hun virkelig tror på at han ikke vil være med på fotballen. ?Og stoltheten er en rustning som den lille gutten sjeldnere og sjeldnere kommer til å ta av seg; for han vil ikke at noen skal synes synd på ham.

Guttens rustning blir både en velsignelse og en forbannelse, for senere i livet kommer de som ikke kjenner ham til å se ham som noe hardt og vanskelig som han egentlig ikke er. Han vet ikke nå at alle bekymringene kan medføre at han aldri får noe vitnemål noe sted ? og at det antageligvis kommer til å gå dårligere med ham enn med de fleste andre fordi han har det vanskelig som barn.

For her og nå er gutten bare 7 år gammel - og han løper med vinden og fanger skygger før han nok en gang snur seg og sier;

«Kanskje vi kunne kjøpt en hel flaske saft, mamma ? og både jeg og lillebror kunne fått skolemelk sånn som de andre har. Jeg kunne gått på fotballen, og du kunne få trene der hvor de andre mammaene går. Da ville alt vært fint, mamma!»

«Det kan jo skje, mamma. Ikke se så trist ut, mamma.»

«Det kan jo hende, vet du!»

«Si at det kan bli sånn, mamma.......?»

Det bleke fjeset stirrer opp på den eneste som kan hjelpe ham med hverdagsdrømmene, og det er når moren venter et sekund for lenge med å svare at han skjønner at det nok ikke kommer til å skje.

Der og da lærer barnet at håp kan forsvinne, og moren biter seg i leppen fordi hun vet at hun aldri kommer til å se det samme lyset i øynene til sønnen sin igjen. Stegene hans kommer aldri til å bli så lette som da han løp etter drømmer med vinden i ryggen. For han har mistet de illusjonene som gjør barn til nettopp barn.

Sammen skal de to leie hverandre hjem igjen, mens de håper at regjeringens nye tiltak skal hjelpe dem inn i en bedre hverdag. -Men de har ikke mye tid. For hver eneste dag faller den lille gutten litt mer ut av læringssituasjonen og ut det sosiale nettverket rundt dem. Og for hver eneste uke som går blir moren hans litt mer sliten.

Det kan være fellesskap i så mangt, men fellesskapet med 100 000 andre fattige barn i Norge er et fellesskap den lille gutten må ut av. Regjering etter regjering har sviktet denne gruppen ? og de har blitt dobbelt så mange siden år 2000. Det er en skamplett for oss alle at vi egentlig bare hører om dem hver gang Statistisk Sentralbyrå legger frem nye tall over hvor mange de er. For de drukner i nyheter om gullet til presidenter i USA og konger av Saudi Arabia. De er slitne, og når man er sliten så orker man ikke alltid å kjempe selv.

Det er så taust når de svakeste roper så høyt som de kan.

Men den lille gutten kan i hvert fall synge på sin helt egen sang.  

Loneliness
Licensed from: Vaidas Bucys / yayimages.com


 

Spesialrådgiver Kellyanne Conway to the rescue (?)


Foto: NTB Scanpix

Kellyanne Conway er spesialrådgiver for Donald Trump, og man kan si hva man vil - men fascinerende er hun. Man kan ikke underslå at hun er dyktig i faget sitt, og at hun i hvert fall på noen måter har gått en beundringsverdig vei.

Etter at foreldrene skilte seg da hun var tre år gammel ble hun oppdratt i et hjem bestående av sin mor, bestemor, og to tanter. Hun er utdannet fra toppuniversiteter som Oxford, startet the Polling Company, og hun var den første kvinnen til noen gang å være kampanjeleder for Republikanerne.

Kellyanne er en spindoctor av dimensjoner, og hennes hovedoppgave de siste månedene har vært å beskytte Donald i tv-intervjuer. For mange høres dette ut som verdens mest krevende oppgave, men denne spesialrådgiveren har hittil vært overnaturlig god på måloppnåelse. I hvert fall relativt sett.

Kellyanne svarer kun på det hun vil svare på - og hvis hun ikke vil så snakker hun om ting som ofte ikke har noen som helst sammenheng med det spørsmålet hun egentlig ble stilt. På denne måten smeller hun inn poeng etter poeng helt uten at journalisten satte disse poengene på dagsordenen. Det er effektiv markedsføring, ofte i beste sendetid, og nærmest umulig å få gjort noe med. At det ikke opplyser samfunnsdebatten i det hele tatt bryr hun seg lite om.

Et intervju på ABCs «Good morning America» er et godt eksempel på det hele. Her blir Kellyanne konfrontert med Trumps utspill om at 3 millioner illegale innvandrere hadde stemt ved valget, og programlederen spør:

«Isn`t it irresponsible for the president-elect to make false statements like that?»

Det blir umiddelbart tydelig at Kellyanne ikke liker spørsmålet, og hun svarer:

"It`s groundless - talk about fake News - the fake news is that somehow the popular vote is more important than the electoral college vote now."

Det er altså ingen sammenheng mellom spørsmål og svar, og programlederen bemerker at;

"Kellyanne; that`s not what I asked."

Så gjentar han spørsmålet, hvorpå fru Avledningsmanøver kontrer med å klage over at The Green Party hadde krevd omtelling av stemmene i Pennsylvania, Michigan og Wisconsin.

God dag mann økseskaft.

Det snakkes nå om å bli «Conwayed». Uttrykket handler om at Kellyanne evner å stå imot gjentatte spørsmål helt til hun får journalisten til å bytte tema i ren utmattelse. Enkelte kaller det utnyttelse av normal høflighet, for det er ikke høflig å stille det samme spørsmålet igjen og igjen. -Det vet Kellyanne, og hun sitter smilende og unnviker alt helt til temaet nærmer seg noe hun faktisk gidder å svare ordentlig på. Det har gått så langt at amerikanske journalister stiller spørsmål ved om det er noe poeng i å intervjue Kellyanne i det hele tatt; for de får jo ikke de svarene de ønsker seg uansett.

Motstykket til journalistenes frustrasjon er Donald Trumps lykke over at Mrs. Spin gjør akkurat den jobben hun er satt til. Hun beskytter jo sjefen sin på en måte som gjør at alle som prøver å rokke ved ham sitter svimle igjen og lurer på om det er de som har mistet grepet.

Akkurat nå granskes Kellyanne riktignok av The Office of Government Ethics for å ha reklamert for klærne til Ivanka Trump. Etikkutvalget mener det må disiplinære sanksjoner til for å rydde opp i all reklameringen, etter at Kellyanne satte seg i briefingrommet til det hvite hus og sa at;

"Go buy Ivanka`s stuff is what I would say. I`m going to give a free commercial here: Go buy it today everybody; you can find it online."

Sånne ting er jo ikke lov, må vite. Men det tok ikke Kellyanne noe hensyn til. Og litt uetterrettelig fremstår hun også etter at hun på TV ga uttrykk for at den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Michael T. Flynn hadde Trumps fulle tillit, selv om han resignerte fem timer senere. Kritikerne kastet seg over situasjonen og prøvde å stikke hull på tilliten til hele administrasjonen. Men også dette prellet tilsynelatende av på Mrs. Spin, for hun svarte bare med å twitre at:

«I serve at the pleasure of @POTUS (president of the United States). His message is my message. His goals are my goals. Uninformed chatter doesn't matter.»

Så da, så.

Nå skal Kellyanne antageligvis ut i krigen mot lekkasjene som omhandler Donalds forhold til Russland. Det kommer det nok ingen klare svar ut av, for metoden hennes fungerer utmerket når det gjelder å sette og beholde agendaen. Her er det bare en ting som er sikkert; og det er at ingen ting kommer til å skje på journalistenes premisser. -Vel å merke hvis de ikke bannlyser henne hele gjengen, slik "Morning Joe" har gjort.

Men i en verden der man kan bruke plattformer som umiddelbart når nesten hele folket - i stedet for å ta veien om de kildekritiske mediene - kan det bli vanskelig for pressen å stille strengere krav til svar enn det de hittil har gjort. Det er et problem. Men det er er et problem som må sees i sammenheng med at noen mener det er vel så problematisk at pressen tidvis er så farget at den vil styre politikken like mye som den vil formidle fakta. Det er sannelig ikke enkelt.

Og sånn går nå dagene på den andre siden av Atlanteren, der det er lite som minner om et happy medium akkurat nå.


Foto: NTB Scanpix
 

Skyt ulven, bevar elefanten!

 

Hvis du har sett en ulv på nært hold så vet du at det er fantastisk vakre dyr. De er stolte, mektige og innbyr til respekt. Ulvene har et sterkt og intenst språk, men samtidig er de sky, sarte og avhengige av vår hjelp for å kunne overleve. De er ikke mange, de er altfor få. Og de jaktes av tusenvis av rifler som svever over dem med helikoptre hvert eneste år. -Mens det eneste de egentlig prøver på er å overleve. Det er ufattelig trist.

På Langedrag har Tuva Thorson vist oss hvordan mennesker og ulv kan leve i samhørighet. Gjennom utrettelig arbeid med de sosialiserte ulvene Ask og Embla fikk vi på nært hold se hvordan ulvene respekterte Tuva som sin leder. Tuva var elsket av ulvene; de slikket henne i ansiktet når hun kom til dem, og ønsket hennes bekreftelse og ivaretagelse.  Dette var ikke diabolske ondsinnede dyr; det var selvstendige rovdyr som levde i pakt med naturen. Det var en nydelig studie i samhørighet og rytme.

Norge signerte Bernkonvensjonen i 1979, og vi ratifiserte den i 1986. Konvensjonen har blitt et viktig redskap for å oppfylle forpliktelser etter konvensjonen om biologisk mangfold, og Norge er forpliktet til å føre en nasjonal naturvernpolitikk som samsvarer med begge konvensjonene.

Bernkonvensjonen tillater ikke ordinær jakt på ulv, og årsaken til det er jo ganske enkelt at ulven står på listen over kritisk utrydningstruede arter. Dette er ikke vanskelig å forstå. Ulven klarer seg ikke uten vår hjelp, og hvis vi ikke forvalter bestanden godt nok så tar vi prinsipiell stilling to ting:

  1. Vi gidder ikke å følge konvensjoner hvis det blir for mye lokalpolitisk bråk av det
  2. Vi mener at bevaring av biologisk mangfold er noe som andre nasjoner får drive med

Dette handler om norsk lokalpolitikk satt direkte opp mot overordnede mål for hele verden. Det handler om hvorvidt 30-40 ulver er litt vel mye for oss, mens vi samtidig hyler over andre lands uetiske forvaltning av nesehorn, elefanter eller hva det måtte være.

Alle forstår at det kan være litt krevende å møte en ulv på trappen sin, men det er altså bare en person som har blitt angrepet av ulv i Norge de siste to hundre årene. At ulven også kan komme til å spise en hund eller to er en naturlig del av naturens gang, og hunder spiser langt oftere på mennesker enn det ulver gjør. http://www.dagsavisen.no/innenriks/atte-drept-av-hunder-i-norge-1.910123

Når det gjelder sauene som blir spist, så kan vi bare notere at bøndene bør tenke seg om to ganger før de fjerner det som årlig gir indirekte subsidier i en målestokk som må innebære at noen åpenbart lukker øynene hver gang de har brukt kalkulatoren sin. Det er ikke morsomt å finne sauene sine døde; det skjønner vi - men det er naturlig svinn som man må regne med når man driver i naturen.

Hvis man ser på fakkeltogene og avisoppslagene kan det virke som vi er fullstendig omringet av grusomme ulver som er i ferd med å overta hele landet. Her er det bare å spisse kulene så vi kan forsvare oss mot overmakten! Men hvis vi gjør det så kan vi bare slutte med å gråte over at de afrikanske elefantene forsvinner, eller over at det bare er noen få gorillaer og tigere igjen.

Vi kan ikke si at dette står mellom by og land, eller mellom bygdefolk og eliten. Det står mellom Norge og det biologiske mangfoldet i verden.

Heads up, Norge! "We must stand on principle. If we don`t we will not stand at all."

Resting wolves
Licensed from: Gry Thunes / yayimages.com

Da Joker fikk brødkutter istedet for en "Æ"

 

Rundt juletider kjørte de fleste av oss forbi skilt etter skilt der det bare sto en "Æ". Fargene på "Æ"en var umiskjennelige, så vi skjønte jo at det var Rema som holdt på med et eller annet. Og det de holdt på med måtte være stort; for noen steder var det nesten flere "Æ"er enn veiskilt.

Etter en stund begynte noen kryptiske reklamefilmer å rulle over skjermene våre, og spenningen bare økte.
 
"Æ" var unik!
 
"Æ" var praktisk!"
 
Og "Æ" snakket åpenbart dialekt mens den hadde store ambisjoner om å redde oss! Fra hva visste vi ikke, men noe var det. Her var sparte man ikke på innsatsen, og "Æ" kom nok til å bli litt av en revolusjon både for konge og fedreland - det var vi ganske sikre på.
 
Men så kom "Æ", og den eneste synlige revolusjonen var at salget til Rema stupte med 3 prosent.

Det var jo litt unikt på en måte, og praktisk ikke minst for Kiwi og Coop Extra som økte sine markedsandeler med det Rema tapte. Men sånn ellers ble "Æ"en veldig spak - og med tårer i øynene savnet den de gamle bestevennene sine mens den desperat prøvde å slanke seg til en "E". 
 
Nesten samtidig som Rema prøvde å "grabbe Kiwi by the handlepose" var det en liten Jokerbutikk som også hadde bestemt seg for å satse. Butikken hadde hatt egen Facebook-side en god stund, men jevnt over fikk den bare noen få likes hver gang den la inn et innlegg. Derfor hadde nok ledelsen rett og slett bestemte seg for å ta i et tak - og det taket skulle begynne med at man vurderte hva kundene egentlig ønsket seg.
 
For utenforstående er det ikke så godt å si hvordan selve analysen foregikk der inne på Joker, men den må i hvert fall ha endt med to vesentlige funn: Det var langt til nærmeste pizzasted, og brød var det kjedelig å skjære opp selv. Derfor bestemte butikken seg for å anskaffe en pizzaovn så kundene kunne kjøpe med varm pizza hjem. -Og dessuten skulle de rett og slett skaffe seg en brødskjæremaskin. 
 
Strategien var enkel og grei, og fallhøyden kunne man åpenbart leve med. Skulle man bomme helt med den brødskjæremaskinen så ville det neppe medføre noen varig skade, og "Aksjon brødskjæremaskin" ble derfor iverksatt. En fotosession gikk av stabelen, og et hyggelig bildet av vidundermaskinen ble postet på facebook sammen med følgende kommentar: 
 
"Da er det endelig slutt på å måtte kutte brødet i Homborsund også. Nå har vi fått oss brødkutter."
 
Det hele skjedde stille og rolig. Joker Homborsund droppet å bruke måneder med reklamepenger på å sette opp skilt med brødskiver på for å hype opp brødskjæremaskinen - og likevel var responsen (om enn veldig relativt sett) helt overveldende. Ingen innlegg har noen gang fått så mange likes på Joker Homborsund sin facebookside, og kommentarfeltet var en liten reise i glede og jubel.
 
Dette var markedsføring 101. Analysér hva du tror kundene dine vil ha, og legg opp strategien deretter. Og til de som nå tenker at dette blir som å sammenligne epler og agurker vil jeg si at det å få litt over 100 likes på en facebookside kan være akkurat det du trenger for å overleve hvis du er en liten butikk. Mens det å få 1 million nedlastninger av en app kan være verdiløst dersom du er en stor kjede.
 
Så noen ganger holder det faktisk med en brødskjæremaskin. For det enkle er jo ofte det beste, og det er alltid lurt å ta vare på de gamle bestevennene sine!
 
Det er det i hvert fall noen nede i Homborsund som har skjønt.
 
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

 
 

Da «den grønne reisen» endte midt i en muggost

Søppelet har rent over etter at Veireno overtok ansvaret, her fra en bakgård sentralt i Oslo.

Innlegget ble publisert på Nettavisens gjesteblogg 20. januar.

I vårt lille land finnes det et bittelite parti som heter Miljøpartiet De Grønne. Partiet vil ha oss med på en grønn reise til ukjent destinasjon, og på turen kan vi knaske gulrøtter mens partiledelsen vurderer om reisen går enda bedre hvis vi også får røyke litt cannabis.

Underveis på turen kan vi bytte til oss ting som andre har laget med ting vi har laget selv, og reisen ender antagelig ikke før vi får tildelt kvoter for hvor mye CO2 hver av oss kan puste ut i løpet av en dag. Ja, det siste vet vi jo ikke helt om det kommer til, men det hadde ikke forbauset så mange av oss om det bittelille partiet foreslo noe sånt.

MDG mener at vi ikke blir lykkeligere av å ha to mobiletelefoner og den slags, og vil jobbe for at vi skal ha færre ting og mere tid. Vi skal tilbake til byttesamfunnet så vi kan fokusere på de viktige tingene her i livet, og MDG kommer nok snart til å fortelle oss hva de mener er aller viktigst. Det eneste vi vet allerede nå er at lav effektivitet i veinettet - og dermed i resten av landets produktivitet - tydeligvis inngår i målbildet.

MDG mener at den grønne reisen går raskest hvis de forbyr ting, og noe av det eneste de ikke har forbudt i disse dager er søppeltårn og muligheten til å tjene seg søkkrik på ikke å oppfylle renovasjonskontrakter. Sammen med resten av byrådet kunne MDG krevd dagbøter for hvert eneste kålhode som ligger på gatene rundt Grunerløkka, men noen inndrivelse blir det altså ikke. Risikoen for å provosere frem en konkurs uten at noen kan ta over er så stor at det i stedet opprettes lokale komposthauger midt i bybildet. -Og at det ikke er noen som fjerner søppelet uansett akkurat nå spiller visst liten rolle for handlekraften her.

Dette handler om en kontraktør som har tatt seg vann (eller i dette tilfellet søppel) over hodet. Når sånt skjer må det være vilje og evne til å kreve kontrakter oppfylt etter sitt innhold, og man kunne jo sett for seg at dagbøtene eksempelvis ble brukt til miljøtiltak som ikke handler om muggdannelse i Oslo sentrum. Men da måtte jo sånne hensyn vært en del av den grønne reisen - og det er de kanskje ikke.

Hadde MDG fått det helt som de ville så hadde vi faktisk målt «Brutto Nasjonal Lykke» i tillegg til Brutto Nasjonalprodukt. «Brutto nasjonal lykke» er en målestokk som MDG har hentet fra et land som det selvsagt er veldig naturlig å sammenligne oss med; nemlig Bhutan. Det er kanskje derfra de også henter ideer om at hest og kjerre fortsatt bør være det foretrukne transportmiddelet, men å tenke sånn blir selvsagt spekulasjon.

-Og akkurat nå er det nesten litt synd at det ikke ble flertall for å innføre «lykkemålestokken». Særlig følbare utslag ville man nok fått hvis man testet lykkefølelsen i Vestkorridoren og blant alle som mister tid på jobb og med barna sine fordi det er noen som vil ta dem med på en grønn reise. For den grønne reisen har ledet oss rett inn i en muggost i et søppelrom i Oslo et sted, så det føles langt mer nærliggende å innføre en målestokk som tester hvor mange som egentlig finner det naturlig at vi snart må kjøpe oss hester for å komme oss på jobb.

hits